(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 20.8.2025)

Sammendrag av innhold

Direktiv (EU) 2024/3017 ble vedtatt 31. januar 2024 og er en del av Kommisjonens maritime sikkerhetspakke. Formålet med endringene er å modernisere direktiv 2009/18/EF om undersøkelser av sjøulykker, herunder utvidelse av direktivets virkeområde, styrke samarbeidet mellom medlemsstatene, og bedre tilpasningen til internasjonale standarder.

Direktivet medfører materielle og administrative endringer sammenlignet med gjeldende rett.

Oppsummering av de viktigste endringene i direktiv 2009/18/EF:

• Utvidet virkeområdet til å inkludere fiskefartøy under 15 meter
• Presiseringer av ulykkesbegreper og andre definisjoner
• Oppfordring til kvalitetsstyring for undersøkelsesmyndighetene
• Utvidede rapporteringsforpliktelser til EMCIP
• Ny støttefunksjon fra EMSA

Hovedendringene presenteres nedenfor.

Artikkel 1 - Formål

Artikkelen endres ved at formålet med regelverket om sikkerhetsundersøkelser presiseres. Det legges til at formålet ikke bare er å fremme sikkerhet til sjøs og forebygge fremtidige ulykker, men også å sikre effektiv og systematisk oppfølging av anbefalinger (sikkerhetstilrådninger) som gis på bakgrunn av undersøkelsene.

Formuleringen klargjør videre at det ikke skal legges vekt på å fordele skyld eller ansvar i forbindelse med sikkerhetsundersøkelser. Dette er i tråd med grunnprinsippene for uavhengige undersøkelsesmyndigheter, og skal understøtte formålet om læring fremfor straff.

Endringen i artikkel 1 innebærer en presisering av direktivets formål, uten at det innføres nye rettslige forpliktelser for Norge utover det som allerede følger av gjeldende regelverk. Prinsippet om at undersøkelsene ikke skal ha til hensikt å fordele skyld eller ansvar, er allerede etablert i norsk rett gjennom sjøloven § 473. Endringen krever derfor ingen særskilte tilpasninger i norsk lovgivning.

Artikkel 2 - Virkeområde

Fjernet det tidligere unntaket for fiskefartøy under 15 meter ved svært alvorlige sjøulykker. Endringen medfører at det heretter skal gjennomføres en konkret vurdering av om svært alvorlige sjøulykker med fiskefartøy under 15 meter skal undersøkes. Dette kommenteres nærmere i omtalen av artikkel 5 om undersøkelsesplikten nedenfor.

Artikkel 3 - Definisjoner
Ny henvisning til den oppdaterte versjonen av IMO-koden om undersøkelse av ulykker og hendelser (IMO Casualty Investigation Code – IMO CIC).

Begrepet "serious casualty" fjernes fra definisjonsbestemmelsen.

Ny definisjon av "fatal injury" innføres: dødsfall som inntreffer innen 30 dager etter en ulykke.

Det gis en eksplisitt definisjon av hvordan lengden på fiskefartøy skal måles.

Språklig endring ved at "ro-ro ferry" blir "ro-ro passenger ship". Definisjonen av "ro-ro passenger ship" og "high-speed passenger craft" skal svare til definisjonene i Direktiv (EU) 2017/2110.

Fjerningen av begrepet "serious casualty" innebærer at denne hendelseskategorien tas bort. Endringen påvirker kun rapporteringen og har ingen betydning for undersøkelsesplikten, som uansett ikke har omfattet slike hendelser.

Definisjonen av fiskefartøyers lengde er basert på forordning (EU) 2017/1130, som foreløpig ikke er innlemmet i EØS-avtalen. Den aktuelle beregningsmåten er imidlertid sammenfallende med det som allerede benyttes i norsk rett, og gir derfor ikke behov for regelendring. Som følge av endringene i definisjonene av ro-ro-passasjerskip og hurtigbåter, må henvisningen i sjøloven § 472 endres. Direktiv 2017/2110 er vedtatt innlemmet i EØS-avtalen, men har enda ikke trådt i kraft i EØS-avtalen eller norsk rett. Dette forventes å skje over sommeren 2025.

Artikkel 4 - Sikkerhetsundersøkelsens status

Presisering av at undersøkelsesmyndigheten ikke skal påvirkes av noen som kan ha interesse i utfallet.

Endringen bidrar til å styrke undersøkelsesmyndighetens formelle uavhengighet. Undersøkelsesmyndighetens uavhengighet fremkommer i dag ikke direkte av ordlyd i sjøloven eller tilhørende forskrifter, men stadfestes i Samferdselsdepartementets årlige tildelingsbrev til Statens havarikommisjon. Ved endringer i sjøloven, kan det vurderes om undersøkelsesmyndighetens uavhengighet bør synliggjøres.

Artikkel 5 - Undersøkelsesplikt

Det innføres en plikt til å gjennomføre en vurdering av alle svært alvorlige sjøulykker med fiskefartøy under 15 meter. Dersom det etter vurderingen besluttes å ikke gjennomføre en sikkerhetsundersøkelse, skal avgjørelsen begrunnes og meldes til Europakommisjonen.

Det innføres en plikt for undersøkelsesmyndigheten til å varsle relevante myndigheter dersom det i forbindelse med undersøkelsen fremkommer opplysninger som gir mistanke om overtredelser av SUA-konvensjonen (konvensjonen om bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten til skipsfarten). Norge har ratifisert SUA-konvensjonen, som forplikter staten til å forebygge og etterforske ulovlige handlinger mot sikkerheten til skipsfarten.

Det presiseres at ulykker med havnearbeidere eller andre landansatte som skjer om bord et fartøy som er fortøyd, kan omfattes av undersøkelsesplikten, forutsatt at hendelsen vurderes å ha skjedd i direkte forbindelse med driften av fartøyet. I så tilfelle skal det foretas en konkret vurdering av i hvilken grad fartøyets konstruksjon, utstyr, prosedyrer, mannskap og ledelse har vært relevante for aktiviteten der ulykken inntraff.

Endringene i artikkel 5 utvider undersøkelsesplikten på flere punkter. Den nye vurderingsplikten for svært alvorlige ulykker med mindre fiskefartøy kan innebære en noe økt arbeidsmengde, men ikke nødvendigvis flere undersøkelser. Plikten til å rapportere avståtte undersøkelser til Europakommisjonen skjerper kravene til etterprøvbarhet. Sjøloven inkluderer allerede svært alvorlige sjøulykker på fiskefartøyer hvis noen omkommer, men ikke ved forlis. Ved endringer i sjøloven må det vurderes om det for fiskefartøy skal gjennomføres en harmonisering med direktivet, slik at det skal foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle ved forlis og dødsfall - eller om undersøkelsesplikten fortsatt kun skal gjelde for svært alvorlige sjøulykker der noen omkommer. Sjøloven må uansett endres slik at den inkluderer en konkret vurdering av forlis for fiskefartøy under 15 meter som ikke undersøkes.

Bestemmelsen om at hendelser som involverer havnearbeidere kan være gjenstand for sikkerhetsundersøkelse, innebærer en mulig utvidelse sammenlignet med gjeldende norsk rett. I forarbeidene til sjøloven (Ot.prp. nr. 78 (2003–2004) punkt 9.4.2) fremgår det at ulykker som rammer havnearbeidere ikke omfattes av sikkerhetsundersøkelsesplikten. Den nye presiseringen i direktivet krever at det foretas en konkret vurdering av tilknytningen mellom ulykken og fartøyets drift, noe som kan innebære behov for å endre sjøloven § 476 for å sikre samsvar med EØS-retten.

Artikkel 7 - Hovedansvar for og deltaking i sikkerhetsundersøkelser

Det legges til et nytt punkt 1a, som pålegger særlig berørte medlemsstater å bistå den eller de medlemsstatene som gjennomfører sikkerhetsundersøkelsen, så langt det er praktisk mulig. Bistanden skal blant annet omfatte tilgang på relevant informasjon som er nødvendig for undersøkelsen, herunder informasjon fra statlige inspektører, kystvaktpersonell, operatører av skipstrafikktjenester, loser og annet maritimt personell, i samsvar med den nasjonale lovgivningen i den bistående staten.

Bestemmelsen i punkt 1a tydeliggjør og styrker prinsippet om samarbeid mellom særlig berørte stater ved sikkerhetsundersøkelser. Norge vil etter denne bestemmelsen kunne bli anmodet om å bistå i undersøkelser ledet av en annen stat, når norske fartøy, sjøfolk eller maritime aktører er involvert. Dette etablerer en operasjonell plikt til å legge til rette for informasjonsutveksling, innenfor rammen av norsk lovgivning og forutsatt at slik bistand er praktisk mulig.

Artikkel 8 - Undersøkelsesmyndighet

Det innføres en ny bestemmelse som forplikter medlemsstatene å sikre at undersøkelsesmyndigheten har tilstrekkelige midler og finansielle ressurser til å kunne utføre sine oppgaver.

I tillegg er det en ny bestemmelse som åpner for at undersøkelsesmyndigheten kan utvikle og anvende et kvalitetsstyringssystem basert på anerkjente internasjonale standarder, samt en frivillig ordning for peer review. Det presiseres at innføringen av et slikt kvalitetsstyringssystem er frivillig og ikke innebærer krav om sertifisering.

De nye bestemmelsene om kvalitetsstyringssystem og frivillig peer review gir mulighet for videre utvikling av undersøkelsesarbeidet. Dette ble fremhevet av flere medlemsstater, inkludert Norge (Statens havarikommisjon), som la vekt på behovet for nasjonal fleksibilitet og hensynet til eksisterende organisering og ressurstilgang.

Artikkel 9 - Konfidensialitet

Bestemmelsen omstruktureres og tydeliggjøres, uten at det innføres nye materielle plikter.

Det fremgår fortsatt at visse typer informasjon som innhentes i forbindelse med sikkerhetsundersøkelser skal behandles konfidensielt, herunder vitneutsagn, medisinske og personlige opplysninger, tekniske opptak samt interne vurderinger og analyser.

Adgangen til å gjøre slik informasjon tilgjengelig for andre formål enn sikkerhetsundersøkelsen begrenses som tidligere; det krever særskilt hjemmel og en vurdering av mulige skadevirkninger for undersøkelsen.

Endringene i artikkel 9 innebærer ingen skjerping av konfidensialitetskravene sammenlignet med tidligere rettstilstand for Norge. Det er kun gjort redaksjonelle og strukturelle tilpasninger for å tydeliggjøre bestemmelsen og gjøre den mer lesbar. Innholdet i plikten til å beskytte bestemte typer informasjon er videreført uendret, og de rettslige vilkårene for unntak er de samme som tidligere. Det er derfor ikke behov for lov- eller forskriftsendringer i norsk rett som følge av endringene i artikkel 9.

Artikkel 14 - Ulykkesrapporter

Ordlyden for kortrapportformatet er endret fra "simplified" (forenklet) til "consise" (kortfattet).

Dette er kun en språklig justering som ikke innebærer materielle endringer.

Artikkel 17 - Europeisk database for sjøulykker

I henhold til gjeldende direktiv 2009/18/EF er det utelukkende den nasjonale undersøkelsesmyndigheten - i Norge Statens havarikommisjon - som har ansvar for å rapportere data om sjøulykker og hendelser til den europeiske databasen EMCIP.

Endringen innebærer at andre nasjonale myndigheter kan få ansvar for rapportering til EMCIP, med unntak av svært alvorlige sjøulykker. I Norge kan dette medføre behov for nærmere avklaring av ansvarsforholdet mellom Statens havarikommisjon og Sjøfartsdirektoratet.
Artikkel 17a - Støtte til opplæring og drift

Ny artikkel 17a fastsetter at Kommisjonen, med bistand fra EMSA, skal kunne støtte undersøkelsesmyndighetene med opplæring og kompetansebygging. Dette omfatter blant annet kurs og opplæringsprogrammer, særlig knyttet til utviklingstrekk i maritim sektor, som bruk av fornybare og lavkarbondrivstoff, digitalisering og regelverksutvikling i IMO. I tillegg åpnes det for at undersøkelsesmyndighetene kan anmode om operasjonell støtte fra EMSA i konkrete saker. Slik støtte kan eksempelvis innebære tilgang til spesialutstyr, analyseverktøy eller spesialistkompetanse. Det presiseres at denne støtten ikke skal påvirke undersøkelsesmyndighetenes uavhengighet.

Formålet med bestemmelsen er å styrke undersøkelsesmyndighetenes kapasitet og kompetanse, særlig i lys av økende kompleksitet i maritime ulykker, og å sikre at nasjonale undersøkelser holder høy kvalitet også der det kreves særskilt teknisk ekspertise.

Norge støttet bestemmelsen om at EMSA kan tilby opplæring og operasjonell støtte til nasjonale undersøkelsesmyndigheter. Bestemmelsen vurderes som hensiktsmessig, og den bidrar til å sikre tilgang på spesialkompetanse og utstyr ved behov, uten at undersøkelsesmyndighetenes uavhengighet svekkes. Det legges til grunn at slik støtte er frivillig og gis etter anmodning fra den nasjonale undersøkelsesmyndigheten.

Øvrige endringer i direktiv 2009/18/EF

Det legges til en ny artikkel 20a (Endringer i IMO-koden om undersøkelser av ulykker), og det gjøres mindre endringer og språklige justeringer i artikkel 6 (Meldingsplikt), 10 (Ramme for det faste arbeidet), 12 (Samarbeid med særlig berørte tredjestater), 13 (Sikring av bevis), 15 (Sikkerhetstilrådninger), 16 (System for tidlig varsling), 19 (Komitéprosedyre), 20 (Utøvelse av delegert myndighet) og 23 (Rapport om gjennomføring), samt i Annex I punkt 2.1 og 2.3 og Annex II punkt 30. Disse endringene vurderes å ikke innebære noen realitetsendring for norsk rett.

Merknader

Rettslige konsekvenser

Dagens bestemmelser i sjøloven og tilhørende forskrifter dekker flere av kravene, men det vil være nødvendig med lovendringer, særlig for å sikre fullt samsvar med omdefinering av de enkelte ulykkeskategoriene, kravene om uavhengighet, undersøkelsesplikt og rapporteringskrav.

Det må vurderes om svært alvorlige sjøulykker med fiskefartøy under 15 meter skal harmoniseres med direktivet, eller om omkomne om bord i slike fartøy fortsatt skal omfattes av undersøkelsesplikten, slik som i dag.

Det må vurderes om forslaget om deling av informasjon med utenlandske undersøkelsesmyndigheter krever endringer i annet regelverk.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget om at fiskefartøy under 15 meter skal omfattes av direktivet vil medføre noe økte administrative konsekvenser hva angår rapportering til EMCIP. En ren harmonisering med direktivet antas å medføre omtrent samme kostnadsnivå som i dag, ettersom noen av ulykkene som i dag er undersøkelsespliktige vil bortfalle, samtidig som flere hendelser uten dødsfall om bord i fiskefartøy under 15 meter vil bli gjenstand for undersøkelse.

Forslaget om at andre nasjonale myndigheter enn undersøkelsesmyndigheten kan rapportere andre hendelser enn svært alvorlige sjøulykker i EMCIP, kan ha administrative og økonomiske konsekvenser for Sjøfartsdirektoratet, men vil totalt sett ikke medføre økte byrder for norske myndigheter.

Dersom ulykker med havnearbeidere eller andre landansatte i direkte sammenheng med aktivitetene på et skip blir undersøkelsespliktige, kan det innebære noe økte økonomiske kostnader i form av flere undersøkelser.

Øvrige forslag vurderes å ikke innebære nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser, verken for myndigheter eller næringen.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært forelagt følgende organisasjoner for merknad: Norges Rederiforbund, Norsk Sjømannsforbund, Det norske maskinistforbund, Kystrederiene, NHO Sjøfart, Norsk Sjøoffisersforbund, Fellesforbundet for sjøfolk, Norges Fiskarlag, Fiskebåt, Norges Kystfiskarlag, Norsk Rakfisklag, Pelagisk Forening og Sjømat Norge.

Det norske maskinistforbund støttet forslaget og er positive til at ulykker som involverer mindre fiskefartøy nå omfattes av krav om en innledende vurdering, selv om de gjerne skulle sett en full inkludering av slike hendelser.

Norsk Sjømannsforbund var også positive til direktivendringene. De fremhever betydningen av grundige og uavhengige undersøkelser for å forhindre nye ulykker. Forbundet påpeker viktigheten av et sterkt vern om personopplysninger, særlig ved bruk av VDR-opptak (Voyage Data Recorder). De ber om at det i lovarbeidet presiseres strenge regler for håndtering av slike data, og at brudd får alvorlige konsekvenser. Videre ber de om at det vurderes å forby bruk av havarikommisjonens rapporter som bevis i norske domstoler, slik de mener det er gjort i Storbritannia. Norsk Sjømannsforbund løfter også frem bekymringer knyttet til dobbeltrepresentasjon i intervjusituasjoner, der rederiets advokater representerer både rederiet og sjøfolkene. Forbundet ber om at dette problemet adresseres i lovarbeidet.

Vurdering

Direktiv (EU) 2024/3017 innebærer en videreutvikling og modernisering av rammene for sikkerhetsundersøkelser av sjøulykker. Endringene har som overordnet formål å styrke undersøkelsesmyndighetenes arbeid, forbedre informasjonsutvekslingen og samarbeidet mellom stater, samt å bedre tilpasningen til internasjonale standarder. De fleste endringene innebærer presiseringer eller utvidelser av eksisterende regler. Endringene vil medføre en opprydding og enkelte materielle endringer i sjøloven og tilhørende forskriftsverk, men innebærer få praktiske konsekvenser for Norge.

Det foreslås enkelte materielle endringer i undersøkelsesplikten, særlig knyttet til fiskefartøy under 15 meter og hendelser med havnearbeidere. Dette krever vurdering av harmonisering og endringer i sjøloven med tilhørende forskrifter. Innføringen av en eksplisitt vurderingsplikt og rapporteringsplikt for svært alvorlige ulykker med mindre fiskefartøy, samt presiseringen av når hendelser med havnearbeidere eller andre som ikke har sitt daglige virke om bord omfattes, vil også kreve tilpasninger i norsk rett.

Endringene knyttet til kvalitetsstyring, EMSAs støttefunksjon og rapportering til EMCIP kan i hovedsak håndteres innenfor eksisterende rammer, men kan kreve administrative avklaringer - særlig når det gjelder ansvarsdeling mellom Statens havarikommisjon og Sjøfartsdirektoratet.

Samlet sett vurderes direktivet som EØS-relevant og akseptabelt for Norge. Gjennomføring vil kreve lov- og forskriftsendringer samt administrative tilpasninger, men innebærer ingen prinsipielle endringer i norsk tilnærming til undersøkelse av sjøulykker.

Status

Direktivet er vedtatt, og er derfor gjenstand for vurdering med sikte på eventuell innlemmelse i EØS-avtalen og implementering i norsk rett.