Utviklingen av Fellesskapets jernbaner
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/58/EF av 23. oktober 2007 om endring av rådsdirektiv 91/440/EF om tildeling av jernbaneinfrastrukturkapasitet og oppkreving av avgifter for bruk av jernbaneinfrastruktur
Directive 2007/58 of the European Parliament and of the Council of 23 October 2007 amending Council Directive 91/440 on the development of the Community's railways and Directive 2001/14 on the allocation of railway infrastructure capacity and the levying of charges for the use of railway infrastructure
Norsk forskrift kunngjort 28.12.2016
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 30.10.2009)
Sammendrag av innhold
Rådsdirektiv 2007/58 om endring av direktiv 91/440/EØF og 2001/14/EF ble vedtatt etter forliksprosedyre 23.10.2007 og ble publisert i Official Journal 3.12.2007. Fristen for implementering av direktivet er 4. juni 2009.
Endringene medfører åpning av markedet for internasjonal personbefordring med jernbane i EØS fra 1. januar 2010. Jernbaneforetak som skal utføre internasjonal passasjertransport må ha lisens fra det land selskapet er etablert i og ha sikkerhetssertifikat fra de landene der transporten utføres.
Endringer i direktiv 91/440/EF:
Internasjonal persontransport defineres som persontransport der et tog krysser minst én grense til en medlemsstat, og hvor hovedformålet er passasjertransport mellom stasjoner i forskjellige medlemsstater; togstammer kan kobles sammen og/eller deles, og de ulike seksjonene kan ha forskjellig avgangs- og bestemmelsessted, forutsatt at alle vognene krysser minst én grense (endring i artikkel 3).
Jernbaneforetak skal fra 1. januar 2010 gis rett til infrastrukturen i alle medlemsstater med det formål å drive internasjonal passasjertransport. Det gis også rett til å ta med passasjerer på enhver stasjon lokalisert på den internasjonale ruten og sette dem av på en annen, inkludert stasjoner som er lokalisert i den samme medlemsstat. Hovedformålet må imidlertid være å transportere passasjerer mellom stasjoner lokalisert i ulike medlemsstater. Innføring av internasjonale ruter med stopp underveis skal ikke benyttes for å åpne markedet for innenriks persontransport, men bør utelukkende sikte på stopp som støtter den internasjonale ruten. Hvorvidt dette er tilfellet skal avgjøres av det relevante reguleringsorgan som er opprettet i henhold til direktiv 2001/14/EF, etter anmodning fra relevante kompetente myndigheter og/eller berørte jernbaneforetak. (ny artikkel 3a).
Medlemsstatene kan begrense tilgangsretten i art 3a for tjenester mellom et avgangs- og ankomststed som er omfattet av en eller flere kontrakter om offentlig tjeneste, inngått i overensstemmelse med fellesskapsretten. En slik begrensning kan ikke innskrenke retten til at ta med passasjerer fra en hvilken som helst stasjon som ligger langs en internasjonal rute eller å sette dem av ved en annen stasjon, herunder på strekningen mellom to stasjoner i en og samme medlemsstat, med unntak av de tilfeller hvor utøvelsen av denne rett ville kunne skade den økonomiske likevekt i en kontrakt(ene) om offentlig tjeneste (artikkel 10 pkt. 3b). Hvorvidt dette er tilfellet skal avgjøres av reguleringsorganet ifht direktiv 2001/14/EF art 30, etter anmodning fra kompetent myndighet som tildelte kontrakt om offentlig tjenesteytelse, infrastrukturforvalteren eller jernbaneforetaket som utfører forpliktelse til offentlig tjenesteytelse iht. kontrakt. Reguleringsorganet skal basert på en objektiv økonomisk analyse og forhåndsdefinerte kriterier fatte sin begrunnede beslutning og angi innen hvilken tidsperiode og under hvilke forhold det kan anmodes om fornyet behandling av beslutningen, (ny artikkel 3b).
Medlemsstatene kan også begrense retten til å ta opp og sette av passasjerer ved stasjoner i samme medlemsstat dersom det er gitt en eksklusiv rett (enerett) til å transportere passasjerer mellom disse stasjonene i en konsesjonskontrakt tildelt gjennom en åpen anbudskonkurranse før 4. desember 2007, (ny artikkel 3c).
Medlemsstatene plikter ikke å gi tilgang etter artikkel 3a før 1. januar 2010, til jernbaneforetak fra land som ikke har gitt tilsvarende tilgang, (ny artikkel 3d).
Medlemsstatene må sørge for at beslutninger etter artikkel 3b-d er undergitt domstolskontroll (ny artikkel 3 e).
Medlemsstatene kan gi kompetente myndigheter med ansvaret for kjøp av passasjertransport med jernbane adgang til å pålegge en avgift på jernbaneforetak som utfører passasjertransport. Dersom en slik avgift innføres skal alle jernbaneforetak som driver persontransport på strekningen, både nasjonal og internasjonal, ilegges den samme avgiften. Formålet med avgiften er å kompensere myndigheten som er ansvarlig for persontransport med jernbane, for kontrakter om offentlig tjenesteytelse inngått i samsvar med fellesskapsretten. Dette betyr at avgiften skal dekke kostnader som måtte oppstå fordi operatøren med kontrakt om offentlig tjenesteytelse krever å få dekket det økonomiske tap som oppstår ved at det opprettes en konkurrerende (internasjonal) rute.
De inntekter en slik avgift innbringer, må imidlertid ikke overstige det som er nødvendig for helt eller delvis å dekke de påløpte kostnader i forbindelse med relevante forpliktelser til offentlig tjenesteytelse. Avgiften må ilegges i overensstemmelse med fellesskapsretten og under hensyntagen til prinsippene om rettferdighet, gjennomsiktighet/transparens, likebehandling og proporsjonalitet. De totale avgiftene, etter denne bestemmelsen, som pålegges må ikke true den økonomiske levedyktigheten for persontransporttjenestene som pålegges avgiften, (endret artikkel 3f).
Kommisjonen skal innen 1. januar 2009 fremlegge en rapport om gjennomføringen av direktivet, (ny artikkel 10 nr. 8). Innen 31. desember 2012 skal Kommisjonen legge frem en rapport om gjennomføringen av bestemmelsene i artikkel 3a-3f. Markedsutviklingen, herunder status for å åpne jernbanemarkedet ytterligere, (ny artikkel 10 nr 9).
Endringer i 2001/14/EF:
Jernbaneforetak som ønsker å utføre internasjonal persontransport, og som vil søke om infrastrukturkapasitet til dette formål, skal underrette de relevante infrastrukturforvaltere og reguleringsorganet om dette. Reguleringsorganet skal underrette andre berørte myndigheter og jernbaneforetak som har kontrakt om offentlig tjeneste på den strekningen den internasjonale persontransportruten omfatter, for å kunne vurdere formålet med den internasjonale ruten, (ny artikkel 13 nr 4).
Rammeavtaler om infrastrukturkapasitet skal i utgangspunktet kunne inngås for en periode på 5 år og kan forlenges med perioder som svarer til deres opprinnelige løpetid. I særlige tilfeller med investeringer i infrastruktur til særlige formål som krever store langsiktige investeringer, kan det inngås rammeavtaler på 15 år, (endret artikkel 15 nr 5 og ny artikkel 5a).
Det stilles også et nytt krav til reguleringsorganet i artikkel 30 pkt. 1 i forhold til uavhengighet. Reguleringsorganet må i tillegg være funksjonelt uavhengig av enhver kompetent myndighet som er involvert i tildeling av offentlig tjenestekontrakter (tillegg i artikkel 30 nr 1).
Tiltak som har til formål å endre ikke vesentlige deler av dette direktivet (direktiv 2001/14/EF) skal vedtas etter forskriftsprosedyren i artikkel 35 nr 3, (ny artikkel 34 nr 3).
Merknader
Direktivet er hjemlet i artikkel 71 i EF-traktaten.
Sakkyndige instansers merknader
Utkastet til direktiv var på bred høring med frist 18. juni 2004 for merknader. Høringsinstansene hadde et delt syn på liberaliseringen. Connex stilte seg svært positiv til markedet for internasjonal persontransport med jernbane åpnes, og at det skal være adgang til å ta opp og sette av passasjerer underveis i samme medlemsstat. I den grad den internasjonale trafikken omfatter en strekning som er omfattet av kontrakt om offentlig kjøp av persontransporttjenester må det sørges for at operatøren ikke blir økonomisk skadelidende. Transportbrukernes Fellesorganisasjon uttalte seg også positivt, og advarte mot å benytte begrensningsretten for vidt da dette i praksis kan medføre at retten til å ta opp og sette av passasjerer underveis i Norge stenges på alle strekninger. Konkurransetilsynet stilte seg også positive til forslaget. Norsk lokomotivmannsforbund og Norsk Jernbaneforbund mente at liberalisering ikke er veien å gå for å øke internasjonal persontransport. Forbundene mente at Norge i så fall bør benytte seg av muligheten til å begrense retten til å ta opp og sette av passasjerer i samme medlemsstat slik at ikke medfører økte kostnader til offentlig kjøp og at ikke kvaliteten på tilbudet på de aktuelle strekningene reduseres.
Posisjonsnotatet har vært behandlet i spesialutvalget for transport.
Vurdering
Unntatt offentligheten ihht. offentlighetsloven § 14 jf.
Status
Direktivet ble vedtatt etter forliksprosedyre 23.10.2007 og ble publisert i OJ 3.12.2007. Fristen for implementering av rettsakten i nasjonal rett var 4.6.2009, liberaliseringen av internasjonal persontransport skal finne sted fra 1.1.2010.
Direktivet ble innlemmet i EØS avtalen den 17.03.2009.
Direktivet er implementert i norsk rett gjennom forskrift om endring i forskrift om lisens, sikkerhetssertifikat og om tilgang til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet, samt om sikkerhetsgodkjenning for å drive infrastruktur (lisensforskriften) og forskrift om fordeling av jernbaneinfrastrukturkapasitet og innkreving av avgifter for bruk av det nasjonale jernbannettet (fordelingsforskriften) av 4. juni 2009 nr 586. Forskriften trådte i kraft straks med unntak av endring i lisensforskriften § 2-1 som trer i kraft 1.1.2010.
Sammendrag av innhold
Rådsdirektiv 2007/58 om endring av direktiv 91/440/EØF og 2001/14/EF ble vedtatt etter forliksprosedyre 23.10.2007 og ble publisert i Official Journal 3.12.2007. Fristen for implementering av direktivet er 4. juni 2009.
Endringene medfører åpning av markedet for internasjonal personbefordring med jernbane i EØS fra 1. januar 2010. Jernbaneforetak som skal utføre internasjonal passasjertransport må ha lisens fra det land selskapet er etablert i og ha sikkerhetssertifikat fra de landene der transporten utføres.
Endringer i direktiv 91/440/EF:
Internasjonal persontransport defineres som persontransport der et tog krysser minst én grense til en medlemsstat, og hvor hovedformålet er passasjertransport mellom stasjoner i forskjellige medlemsstater; togstammer kan kobles sammen og/eller deles, og de ulike seksjonene kan ha forskjellig avgangs- og bestemmelsessted, forutsatt at alle vognene krysser minst én grense (endring i artikkel 3).
Jernbaneforetak skal fra 1. januar 2010 gis rett til infrastrukturen i alle medlemsstater med det formål å drive internasjonal passasjertransport. Det gis også rett til å ta med passasjerer på enhver stasjon lokalisert på den internasjonale ruten og sette dem av på en annen, inkludert stasjoner som er lokalisert i den samme medlemsstat. Hovedformålet må imidlertid være å transportere passasjerer mellom stasjoner lokalisert i ulike medlemsstater. Innføring av internasjonale ruter med stopp underveis skal ikke benyttes for å åpne markedet for innenriks persontransport, men bør utelukkende sikte på stopp som støtter den internasjonale ruten. Hvorvidt dette er tilfellet skal avgjøres av det relevante reguleringsorgan som er opprettet i henhold til direktiv 2001/14/EF, etter anmodning fra relevante kompetente myndigheter og/eller berørte jernbaneforetak. (ny artikkel 3a).
Medlemsstatene kan begrense tilgangsretten i art 3a for tjenester mellom et avgangs- og ankomststed som er omfattet av en eller flere kontrakter om offentlig tjeneste, inngått i overensstemmelse med fellesskapsretten. En slik begrensning kan ikke innskrenke retten til at ta med passasjerer fra en hvilken som helst stasjon som ligger langs en internasjonal rute eller å sette dem av ved en annen stasjon, herunder på strekningen mellom to stasjoner i en og samme medlemsstat, med unntak av de tilfeller hvor utøvelsen av denne rett ville kunne skade den økonomiske likevekt i en kontrakt(ene) om offentlig tjeneste (artikkel 10 pkt. 3b). Hvorvidt dette er tilfellet skal avgjøres av reguleringsorganet ifht direktiv 2001/14/EF art 30, etter anmodning fra kompetent myndighet som tildelte kontrakt om offentlig tjenesteytelse, infrastrukturforvalteren eller jernbaneforetaket som utfører forpliktelse til offentlig tjenesteytelse iht. kontrakt. Reguleringsorganet skal basert på en objektiv økonomisk analyse og forhåndsdefinerte kriterier fatte sin begrunnede beslutning og angi innen hvilken tidsperiode og under hvilke forhold det kan anmodes om fornyet behandling av beslutningen, (ny artikkel 3b).
Medlemsstatene kan også begrense retten til å ta opp og sette av passasjerer ved stasjoner i samme medlemsstat dersom det er gitt en eksklusiv rett (enerett) til å transportere passasjerer mellom disse stasjonene i en konsesjonskontrakt tildelt gjennom en åpen anbudskonkurranse før 4. desember 2007, (ny artikkel 3c).
Medlemsstatene plikter ikke å gi tilgang etter artikkel 3a før 1. januar 2010, til jernbaneforetak fra land som ikke har gitt tilsvarende tilgang, (ny artikkel 3d).
Medlemsstatene må sørge for at beslutninger etter artikkel 3b-d er undergitt domstolskontroll (ny artikkel 3 e).
Medlemsstatene kan gi kompetente myndigheter med ansvaret for kjøp av passasjertransport med jernbane adgang til å pålegge en avgift på jernbaneforetak som utfører passasjertransport. Dersom en slik avgift innføres skal alle jernbaneforetak som driver persontransport på strekningen, både nasjonal og internasjonal, ilegges den samme avgiften. Formålet med avgiften er å kompensere myndigheten som er ansvarlig for persontransport med jernbane, for kontrakter om offentlig tjenesteytelse inngått i samsvar med fellesskapsretten. Dette betyr at avgiften skal dekke kostnader som måtte oppstå fordi operatøren med kontrakt om offentlig tjenesteytelse krever å få dekket det økonomiske tap som oppstår ved at det opprettes en konkurrerende (internasjonal) rute.
De inntekter en slik avgift innbringer, må imidlertid ikke overstige det som er nødvendig for helt eller delvis å dekke de påløpte kostnader i forbindelse med relevante forpliktelser til offentlig tjenesteytelse. Avgiften må ilegges i overensstemmelse med fellesskapsretten og under hensyntagen til prinsippene om rettferdighet, gjennomsiktighet/transparens, likebehandling og proporsjonalitet. De totale avgiftene, etter denne bestemmelsen, som pålegges må ikke true den økonomiske levedyktigheten for persontransporttjenestene som pålegges avgiften, (endret artikkel 3f).
Kommisjonen skal innen 1. januar 2009 fremlegge en rapport om gjennomføringen av direktivet, (ny artikkel 10 nr. 8). Innen 31. desember 2012 skal Kommisjonen legge frem en rapport om gjennomføringen av bestemmelsene i artikkel 3a-3f. Markedsutviklingen, herunder status for å åpne jernbanemarkedet ytterligere, (ny artikkel 10 nr 9).
Endringer i 2001/14/EF:
Jernbaneforetak som ønsker å utføre internasjonal persontransport, og som vil søke om infrastrukturkapasitet til dette formål, skal underrette de relevante infrastrukturforvaltere og reguleringsorganet om dette. Reguleringsorganet skal underrette andre berørte myndigheter og jernbaneforetak som har kontrakt om offentlig tjeneste på den strekningen den internasjonale persontransportruten omfatter, for å kunne vurdere formålet med den internasjonale ruten, (ny artikkel 13 nr 4).
Rammeavtaler om infrastrukturkapasitet skal i utgangspunktet kunne inngås for en periode på 5 år og kan forlenges med perioder som svarer til deres opprinnelige løpetid. I særlige tilfeller med investeringer i infrastruktur til særlige formål som krever store langsiktige investeringer, kan det inngås rammeavtaler på 15 år, (endret artikkel 15 nr 5 og ny artikkel 5a).
Det stilles også et nytt krav til reguleringsorganet i artikkel 30 pkt. 1 i forhold til uavhengighet. Reguleringsorganet må i tillegg være funksjonelt uavhengig av enhver kompetent myndighet som er involvert i tildeling av offentlig tjenestekontrakter (tillegg i artikkel 30 nr 1).
Tiltak som har til formål å endre ikke vesentlige deler av dette direktivet (direktiv 2001/14/EF) skal vedtas etter forskriftsprosedyren i artikkel 35 nr 3, (ny artikkel 34 nr 3).
Merknader
Direktivet er hjemlet i artikkel 71 i EF-traktaten.
Sakkyndige instansers merknader
Utkastet til direktiv var på bred høring med frist 18. juni 2004 for merknader. Høringsinstansene hadde et delt syn på liberaliseringen. Connex stilte seg svært positiv til markedet for internasjonal persontransport med jernbane åpnes, og at det skal være adgang til å ta opp og sette av passasjerer underveis i samme medlemsstat. I den grad den internasjonale trafikken omfatter en strekning som er omfattet av kontrakt om offentlig kjøp av persontransporttjenester må det sørges for at operatøren ikke blir økonomisk skadelidende. Transportbrukernes Fellesorganisasjon uttalte seg også positivt, og advarte mot å benytte begrensningsretten for vidt da dette i praksis kan medføre at retten til å ta opp og sette av passasjerer underveis i Norge stenges på alle strekninger. Konkurransetilsynet stilte seg også positive til forslaget. Norsk lokomotivmannsforbund og Norsk Jernbaneforbund mente at liberalisering ikke er veien å gå for å øke internasjonal persontransport. Forbundene mente at Norge i så fall bør benytte seg av muligheten til å begrense retten til å ta opp og sette av passasjerer i samme medlemsstat slik at ikke medfører økte kostnader til offentlig kjøp og at ikke kvaliteten på tilbudet på de aktuelle strekningene reduseres.
Posisjonsnotatet har vært behandlet i spesialutvalget for transport.
Vurdering
Unntatt offentligheten ihht. offentlighetsloven § 14 jf.
Status
Direktivet ble vedtatt etter forliksprosedyre 23.10.2007 og ble publisert i OJ 3.12.2007. Fristen for implementering av rettsakten i nasjonal rett var 4.6.2009, liberaliseringen av internasjonal persontransport skal finne sted fra 1.1.2010.
Direktivet ble innlemmet i EØS avtalen den 17.03.2009.
Direktivet er implementert i norsk rett gjennom forskrift om endring i forskrift om lisens, sikkerhetssertifikat og om tilgang til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet, samt om sikkerhetsgodkjenning for å drive infrastruktur (lisensforskriften) og forskrift om fordeling av jernbaneinfrastrukturkapasitet og innkreving av avgifter for bruk av det nasjonale jernbannettet (fordelingsforskriften) av 4. juni 2009 nr 586. Forskriften trådte i kraft straks med unntak av endring i lisensforskriften § 2-1 som trer i kraft 1.1.2010.