BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 29.9.2022)

Sammendrag av innhold
Europaparlaments- og Rådsdirektiv 2012/19/EU av 4. juli 2012 om elektrisk og elektronisk avfall (WEEE-direktivet) artikkel 7 setter gradvis strengere innsamlingsmål for medlemslandene. Innsamlingskravet er nå på 45 % av snitt av varetilførselen de tre siste årene. Fra 2019 skjerpes kravet. Norge vil da kunne velge mellom to løsninger for hvordan vi ønsker å beregne oppnåelse av innsamlingskravet. Enten 65 % prosent av gjennomsnittlig varetilførsel de tre foregående årene, eller 85 % prosent av beregnet generert mengde EE-avfall.

WEEE-direktivets artikkel 7 punkt 5 ber Kommisjonen utvikle en felleseuropeisk metode for å beregne mengde EE-produkter som er satt på markedet (varetilførsel) og generert mengde EE-avfall i det enkelte EØS-land. Beregningene skal brukes til å vise om et land oppnår krav til innsamling i WEEE-direktivet. Det foreligger nå en gjennomføringsrettsakt som skal tas inn i EØS-avtalen. For å beregne oppfyllelse av norske innsamlingsmål kan man enten bruke den felleseuropeisk metoden, eller beregne innsamling målt mot varetilførsel med utgangspunkt i data rapportert inn til produsentregisteret (EE-registeret). Ved bruk av den felleseuropeiske metoden kan Norge velge mellom å måle innsamling opp mot enten estimert varetilførsel eller estimert generert mengde EE-avfall.

Ved utvikling av metode er det laget et eget verktøy tilpasset det enkelte land, hvor blant annet historiske data for import, eksport og produksjon er lagt inn. For Norge er det lagt inn færre data enn for medlemslandene, og det er foreligger dermed ikke et ferdig verktøy for Norge. Dette er en følge av manglende tilgang til norske data og at Norge ikke har identiske koder for import og eksport (CN-koder) og produksjon (PRODCOM-koder) som EU.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Det vurderes å ikke være behov for endringer i avfallsforskriften kapittel 1 om EE-avfall.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Eventuelle tilleggskrav til direktivet kan medføre behov for administrative endringer. Så lenge Norge velger å ikke bruke metoden/verktøyet for å beregne varetilførsel og generert mengde EE-avfall, vil det ikke være behov for videreutvikling av dagens system. Rettsakten vil dermed ikke ha økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten ble behandlet ved skriftlig prosedyre (16.5.18 med frist 28.5.18) i spesialutvalget for miljø. Rettsakten ble funnet EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering
Flere land, inkludert Norge, har allerede etablerte nasjonale metoder for å beregne varetilførsel. Bruk av den nye metoden vil medføre økt ressursbruk for Norge, på grunn av behov for parallelle datainnsamlings- og rapporteringssystemer og på grunn av at Norge ikke har nødvendige data like lett tilgjengelig som medlemslandene. Det er dermed mer hensiktsmessig å beregne innsamling målt mot varetilførsel med utgangspunkt i data rapportert inn til produsentregisteret (EE-registeret). Dette er tolldata samt produksjonsdata rapportert fra returselskapene.

Dersom Norge likevel, på et senere tidspunkt, ønsker å måle innsamling ved bruk av metoden i rettsakten, må et verktøy tilpasset Norge først ferdigstilles. Blant annet vil det være behov for å konvertere norske tollkoder (CN-koder) og produksjonskoder (PRODCOM-koder) til felleseuropeiske koder. Det kan også være en utfordring å få tak i historiske data til bruk i verktøyet.

Innsamlingsmål satt i WEEE-direktivet omfatter ikke alle EE-produkter som inngår i den norske returordningen, da Norge har et videre virkeområde enn WEEE-direktivet.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status
Rettsakten ble vedtatt i EU 18. april 2017. Rettsakten ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komitebeslutning nr. 176/2022.