Følgende hovedendringer er gjennomført:
- en langsiktig endring av direktivets virkeområde med åpent virkeområde fra og med 15. august 2018. Et åpent virkeområde vil si at alle kasserte elektriske og elektroniske produkter omfattes av direktivet, med listing av unntak. Et åpent virkeområde er i tråd med virkeområdet i avfallsforskriften kapittel 1, men direktivet har langt flere unntak fra virkeområdet enn det norske regelverket. Antall produktgrupper vil samtidig reduseres, noe som vil bidra til forenkling av blant annet rapportering på gjenvinningsmål.
- en klargjøring av direktivets definisjoner, blant annet er en produsent definert som en som setter EE-produkter ut på det nasjonale markedet, og ikke EUs marked.- for å minske byrden for produsenter i et medlemsland som setter EE-produkter ut på markedet i et annet medlemsland, er det innført et krav om at produsenter skal ha mulighet til å utnevne en "bemyndiget representant" i et annet medlemsland enn det selv er etablert i (mottakerlandet). En slik "bemyndiget representant" skal ivareta forpliktelsene til produsenten i det andre medlemslandet (mottakerlandet). I tillegg stilles det krav om at medlemslandet skal sikre at nettforhandlere som er etablert i landet og som selger EE-produkter til et annet medlemsland hvor den ikke er etablert, oppnevner en "bemyndiget representant" for å ivareta sine forpliktelser i det andre medlemslandet.
- direktivet fremhever noen prioriterte typer EE-avfall, som det er særskilt viktig at medlemslandene prioriterer at samles inn i returordningen, blant annet lyskilder med kvikksølv, solcellepanel, kjøle- og varmemøbler/temperaturutvekslingsutstyr med ozonreduserende stoffer og drivhusgasser og småelektronikk. Kommisjonen vil senere vurdere individuelle innsamlingsmål for disse typene EE-avfall.
- medlemslandene skal sikre at forhandlere med over 400 m2 salgsareal for EE-produkter tar imot all type småelektronikk under 25 cm i diameter.
- direktivet fremhever ombruk, og stiller krav om at medlemslandene sørger for at personell fra virksomheter som driver med forberedelse til ombruk skal gis tilgang til EE-avfall ved første innsamlingspunkt.
- en gradvis endring av innsamlingsmål for medlemslandene fra 4 kg/innbygger til, i 2016, 45 prosent av gjennomsnittlig vekt av produkter plassert på markedet de tre foregående årene. Fra 2019 vil kravet skjerpes inn til 65 prosent av gjennomsnittlig vekt av produkter plassert på markedet de tre foregående årene, alternativt 85 prosent av generert mengde EE-avfall. Kommisjonen vil innen 14. august 2015 vedta bestemmelser om felles metode for å kalkulere vekt av EE-produkter og beregningsmetode for generert mengde EE-avfall.
- nytt krav om informasjonsutveksling mellom medlemsland om mengde EE-avfall som er mottatt av forhandlere, kommunale innsamlingspunkt, behandlingsanlegg og returselskap.
- for å sikre forsvarlig behandling skal kommisjonen innen 14. februar 2013 be den europeiske standardiseringsorganisasjonen om å utvikle minimumsstandarder for behandling, inkludert gjenvinning og forberedelse til ombruk. Kommisjonen vil vurdere å vedta minimumsstandardene. Det er i tillegg nye krav om at behandlingsanlegg for EE-avfall skal ha en tillatelse som inneholder kravene i direktivet til forsvarlig behandling og oppnåelse av gjenvinningsmål.
- direktivet stiller skjerpede krav til gjenvinningsmål og spesifikt til materialgjenvinning og forberedelse til ombruk fra 15. august 2015. For at medlemslandene skal kunne inkludere i beregningen av gjenvinningsmål EE-avfall som eksporteres ut av EU/EØS må eksportøren kunne dokumentere at eksporten foregår i tråd med Regulation (EC) No 1013/2006 og 1418/2007 (avfallsforskriften kapittel 13) og at behandlingen foregår under betingelser som tilsvarer direktivets krav til behandling.
- direktivet stiller skjerpede krav til vektregistrering av EE-avfall. I tillegg til krav om vektregistrering inn og ut av hvert behandlingsanlegg, er det krav om vektregistrering ut fra innsamlingspunktet, samt krav om vektregistrering ut fra anlegg av gjenvunnet materiale og produkter for ombruk.
- for å harmonisere registrerings- og rapporteringsforpliktelser i medlemslandene, stiller direktivet mer konkrete krav til hva som skal rapporteres og hvordan dette skal gjøres. Blant annet kreves at produsenter, eller deres "bemyndiget representant", kan registrere informasjon online i produsentregistre. I tillegg skal det gis tilgang til relevant informasjon inkludert resultat fra tilsyn til andre medlemsland.
- direktivet stiller konkrete krav til tilsyn, blant annet tilsyn med eksport av EE-avfall og med brukte EE-produkter.
- Det er nye og omfattende krav i et eget annex for hvordan en eksportør skal dokumentere at eksport av brukte EE-produkter ikke er eksport av EE-avfall. Det er blant annet krav til dokumentert testing av EE-produktene og tilstrekkelig emballering. For at medlemslandene skal kunne anse gjenstandene som produkter og ikke avfall ved eksport, må medlemslandene kreve at eksportøren er i besittelse av denne dokumentasjonen.

Merknader
Rettsakten er hjemlet i EU-traktaten artikkel 192 om miljø. Rettsakten ble formelt vedtatt 4. juli 2012, og trådte i kraft 13. august 2012.

Krav om økning i innsamlet mengde EE-avfall, som trer i kraft i 2016, vil trolig være uproblematisk for Norge. Videre innskjerping i 2019 vil kunne kreve ytterligere tiltak. Det kan også være behov for å endre metode for beregning av varetilførsel. Norge ser det som positivt at Kommisjonen vil jobbe for å utvikle felles metoder for beregning av varetilførsel og generert mengde. Norge må vurdere om vi vil gå over til å måle oppnåelse av innsamlingsmålet med utgangspunkt i generert mengde EE-avfall fra 2019. Å måle innsamling opp mot generert mengde EE-avfall vil gi mest korrekte data, samtidig som dette vil være den mest kompliserte beregningsmetoden.

Endring i virkeområdet fra 2018 får liten innvirkning på systemet i Norge, ettersom alt EE-avfall omfattes av de norske reglene. Norge vil fremdeles ha et videre virkeområde enn direktivet, da direktivet har en del unntak. Det anses også som positivt at direktivet prioriterer høyere innsamling av enkelte typer småelektronikk, og at det må kreves at større forhandlere tar i mot alle typer småelektronikk gratis. Dette går noe lenger enn dagens plikt til forhandler i det norske regelverket, slik at vi må utvide plikten til mottak av småelektronikk hos større forhandlere. Det anses som positivt at det settes økt fokus på ombruk og materialgjenvinning og at kravene på dette området presiseres. Samtidig vil det være utfordrende å endre dagens norske regelverk slik at virksomheter som driver med forberedelse til ombruk kan få tilgang til EE-avfall allerede ved første mottakspunkt uten at dette minsker sikkerheten til forsvarlig behandling og muligheten til å ha kontroll med avfallsstrømmen. Presiseringen om at den som første gang bringer et produkt i omsetning på det nasjonale markedet er å anse som produsent, er i tråd med dagens norske definisjon av produsent og dermed en viktig presisering for å beholde strukturen i det norske systemet. Muligheten for at en produsent i et annet land kan utnevne en "bemyndiget representant" i Norge vil medføre noen behov for endringer blant annet knyttet til registrering og mottak av data over importert mengde og også til myndighetenes oppfølging av produsenter og særskilt produsenter som ikke følger krav til medlemskap i returselskap. I tillegg vil Norge måtte følge opp norske netthandlere for å påse at disse har en egen filial eller en "bemyndiget representant" i det landet de selger til. Presiseringer og endringer knyttet til produsentbegrepet må sees i sammenheng med arbeidet med harmonisering av registrerings- og rapporteringsforpliktelser.

For Norge vil endringene føre til administrative og økonomiske konsekvenser både for myndigheter og næringslivet. En konsekvens av blant annet harmoniserte krav til produsentregistre, innebærer at EE-registeret må bygges ut for blant annet å håndtere data fra, og om, "bemyndigede representanter", online tilgang for produsenter og nye rapporter om mengde EE-produkter importert og eksporter fordelt på merkenavn. Dagens system, med bruk av import- og eksportdata fra Toll- og avgiftsdirektoratet (TAD), gir ikke informasjon om EE-produktets merkenavn. Det må også etableres systemer for å utveksle data mellom ulike lands produsentregistre. En positiv konsekvens av endringene vil kunne være at produsenter i større grad blir ansvarliggjort og aktive og dermed mer bevisste sitt produsentansvar og returordningen for EE-avfall. Direktivets krav til tillatelser til behandlingsanlegg vil trolig medføre behov for endringer i dagens tillatelser.

Skjerpede krav til gjenvinningsmål, inkludert forberedelse til ombruk, er positivt, men vil være utfordrende for Norge for enkelte produktgrupper. Nye krav om at en eksportør av EE-avfall må kunne dokumentere at behandling i land utenfor EU/EØS foregår under betingelser som tilsvarer direktivets krav, for å kunne inkludere disse mengdene i beregning av gjenvinningsmålet, anses å være et godt tiltak for å sikre forsvarlig behandling. Samtidig vil det kunne være utfordrende å innhente og sikre slik dokumentasjon. Direktivet har flere endringer som medfører strengere krav til registrering og dokumentasjon, som vektregistrering ved første innsamlingspunkt og nye dokumentasjonskrav knyttet til behandling. Dette anses generelt som positivt for å sikre kontroll med avfallsstrømmen, men vil samtidig kreve mer administrasjon og kontroll fra myndighetenes side. Nye krav ved eksport av brukte EE-produkter for å sikre at en slik forsendelse ikke inneholder EE-avfall er svært positivt for å hindre at mindre ressurssterke land blir mottakere av EE-avfall maskert som brukte produkter. De nye kravene innebærer blant annet at brukte EE-produkter må testes og det må dokumenteres at EE-produktene er i god stand før en forsendelse kan finne sted. Omfattende dokumentasjonskrav vil bidra til et mer systematisert tilsynsarbeid, men det vil trolig innebære økt ressursbruk for å kunne føre tilstrekkelig tilsyn med slike forsendelser.Forslaget ventes å medføre stor nytte gjennom bedre beskyttelse av helse og miljø ved innsamling og håndtering av EE-avfall. For å oppnå dette ventes samtidig forslaget å medføre økonomiske og administrative konsekvenser, både for myndighetene og for blant annet produsenter, returselskap og behandlingsanlegg. Størrelsesorden på disse er ikke anslått, men en foreløpig vurdering er at kostnadene er vesentlig lavere enn nytten. Dette vil bli nærmere vurdert i konsekvensvurderingen av endringsforslag til den norske avfallsforskriftens kapittel 1 om kassert elektriske og elektroniske produkter.

Sakkyndige instansers merknader
Forslaget er behandlet i spesialutvalget for miljø 15. november 2012, og utvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Forslag til endringer av avfallsforskriften kapittel 1, for å gjennomføre rettsakten, har vært på høring i regi av Miljødirektoratet med høringsfrist 10. mars 2015.

Vurdering
Rettsakten er EØS-relevant og akseptabel.

Status
Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-statene.