Spørsmålet i saken

EFTA-domstolen avsa 19. februar 2026 rådgivende uttalelse i sak E-6/25 Saga Subsea. Saken gjelder tolkning av direktiv 2008/104/EF [vikarbyrådirektivet] og EØS-avtalen artikkel 126 (1). Spørsmålet er om direktivet får anvendelse ved petroleumsvirksomhet på Norges kontinentalsokkel. 

Sakens bakgrunn 

Akselsen og Granlund (heretter «saksøkerne») ble ansatt i Saga Subsea i 2018 og 2019. Saga Subsea er et norsk bemanningsbyrå. Saksøkerne var utleid til tre norske foretak og arbeidet på norskregistrerte fartøyer, hovedsakelig til flerbruksverktøy i offshorevirksomhet. Flerbruksfartøy brukes til å utføre ulike forsynings- og støttefunksjoner i forbindelse med leting og utvinning av petroleum. Arbeidet i saken er utført på norsk kontinentalsokkel. 

Saksøkerne fikk mindre betalt enn innleieselskapenes egne ansatte, selv om de utførte samme arbeid. Saksøkerne krever etterbetaling av lønn fra Saga Subsea etter arbeidsmiljøloven § 14-12 a første ledd bokstav f. Bestemmelsen gjennomfører vikarbyrådirektivet, og sikrer utleide arbeidstakere minst like gode lønnsvilkår som de ville hatt hvis de var ansatt hos innleier for å utføre samme arbeid.

Partene i saken er uenige om arbeidsmiljøloven, enten hele loven eller bare § 14-12 a, gjelder for arbeid på flerbruksfartøy. Saga Subsea vant i Tingretten, men tapte i Lagmannsretten. Begge parter anket avgjørelsen. Bare anken fra Saga Subsea om lagmannsrettens rettsanvendelse ble tillatt fremmet i Høyesterett. 

Høyesterett har i forkant av sakens behandling bedt EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse. Spørsmålet for EFTA-domstolen er om vikarbyrådirektivet art. 5 får anvendelse på ansatte i et norsk bemanningsforetak, i den perioden de er utleid til et norsk brukerforetak, for arbeid om bord på et fartøy i forbindelse med petroleumsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.

EFTA-domstolens vurdering

EFTA-domstolen vurderer først direktivets personelle anvendelsesområde, så EØS-avtalens anvendelse på petroleumsvirksomhet på en EØS-stats kontinentalsokkel.

Personelt virkeområde for vikarbyrådirektivet

EFTA-domstolen starter med å vise til direktivets anvendelsesområde i art. 1 (1) og (2), og definisjonen av «arbeidstaker» og «vikar» i art. 3 (1) (a) og (c). Enhver person som utfører arbeid, og som er vernet på dette grunnlag i den berørte EØS-stat, anses som en arbeidstaker etter direktivet. Det fremste kjennetegnet ved slike arbeidsforhold som direktivet gjelder, er at en person i et visst tidsrom yter tjenester mot godtgjøring for og under ledelse av en annen person. 

Saksøkerne er vernet som arbeidstakere etter norsk rett. EFTA-domstolen finner ingen holdepunkter for at saksøkerne faller utenfor begrepet «arbeidstaker» i direktivets forstand, eller øvrige vilkår for anvendelse av direktivet.

Saga Subsea og den norske staten har anført at sjøfolk faller utenfor direktivet. EFTA-domstolen poengterer at ingen bestemmelser i direktivet eksplisitt unntar sjøfolk, slik som i annen EU-rettslig arbeidslovgivning. Direktivets formål taler heller ikke for å unnta sjøfolk fra direktivets virkeområde. 

Anvendelsen av EØS-avtalen på petroleumsvirksomhet på en EØS-stats kontinentalsokkel

Saga Subsea og den norske stat anfører at begrepet «territorium» i EØS-avtalen art. 126 (1) utelukkende viser til landterritoriet, indre farvann og territorialfarvannet, samt luftrommet over disse områdene. 

EFTA-domstolen viser til målet om å opprette et ensartet europeisk økonomisk samarbeidsområde med størst mulig fri bevegelighet mellom avtalepartene. Dette målet tilsier at EØS-avtalen i prinsippet må få anvendelse når avtalepartene utøver jurisdiksjon innenfor EØS-avtalens saklige virkeområde. EØS-avtalen art. 3 fastsetter at avtalepartene skal treffe alle tiltak som er egnet til å oppfylle forpliktelsene som følger av EØS-avtalen, uten noen geografiske begrensninger.

Videre gjennomgås EU-domstolens redegjørelse av EU-rettens anvendelse på kontinentalsokkelen til EU-stater i C-347/10 Salemink. EU-domstolen bruker blant annet en eldre dom fra Den internasjonale domstolen (ICJ) og De forente nasjoners havrettskonvensjon (UNCLOS) i tolkningen. 

Kyststater har eksklusive rettigheter over den tilgrensende kontinentalsokkelen, herunder å anlegge innretninger, og regulere oppføringen, driften og bruken av dem. Arbeid som utføres på kontinentalsokkelen i forbindelse med leting etter og/eller utnyttelse av naturforekomster må dermed anses som arbeid utført på vedkommende stats territorium ved anvendelsen av EØS-retten. Det faller dermed inn under EØS-avtalens virkeområde. 

Spørsmålet er om tolkningen av EØS-avtalen art. 126 fører til et annet resultat.

EFTA-domstolen gir en oversikt over hvilke uttrykk som er benyttet for «territorium» etter art. 126 i ulike språkversjoner, både offisielle og uoffisielle. Noen språkversjoner skiller mellom «territorium» og «territorier» når det er snakk om henholdsvis EFTA-statene og EU-statene, mens andre benytter samme begrep. Ved uoverensstemmelse mellom språkversjonene følger det av fast praksis at bestemmelsen tolkes i lys av formålet, og regelverket den inngår i.

Staten har anført at «territorium» har en bestemt betydning i folkeretten. EFTA-domstolen avviser dette. EØS-avtalens virkeområde går utover det som er vanlig for en folkerettslig avtale. Det ville være i strid med EØS-avtalen om den hadde ulikt geografisk virkeområde for EU-statene og for EFTA-statene. Et unntak fra prinsippet om likhet og gjensidighet, krever klar forankring i EØS-avtalens tekst. Det er ikke tilfellet her.

Avslutningsvis avfeier domstolen kort statens anførsel om at det er uforenlig med E-4/04 Pedicel avsn. 39 å gi EØS-avtalen anvendelse på petroleumsvirksomhet på EFTA-staters kontinentalsokkel.

EFTA-domstolens konklusjon 

Direktiv 2008/104/EF [vikarbyrådirektivet] art. 5 gjelder for ansatte i bemanningsforetak i en EØS-stat i den perioden de er utleid til arbeid for et brukerforetak i samme EØS-stat om bord på fartøy i forbindelse med petroleumsvirksomhet på vedkommende EØS-stats kontinentalsokkel.

Vikarbyrådirektivet er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XVIII, og er gjennomført i blant annet lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) § 14-12 a.

EFTA-domstolens rådgivende uttalelse klargjør EØS-avtalens betydning på norsk kontinentalsokkel. Cathrine Banet, professor ved UiO, har kommentert at dommen kommer til å få store konsekvenser for tolkningen av EØS-avtalens geografiske virkeområde for blant annet energivirksomhet. Banet er sitert i nettavisen Energi og Klima, (https://www.energiogklima.no/nyhet/brussel/efta-domstolen-olje-og-gassaktivitet-pa-den-norske-kontinentalsokkelen-er-omfattet-av-eos), lest 19. februar 2026.

Advokat Jenny Sandvig mener uttalelsen er direkte relevant for miljøorganisasjonene hun representerer i ulike klima- og miljøsøksmål mot Staten. Se (https://www.aftenposten.no/okonomi/i/rrEa30/nederlag-for-staten-norsk-sokkel-er-omfattet-av-eoes-avtalen-slaar-efta-domstolen-fast), lest 19. februar 2026.

Journalist Kjetil Kolsrud påpeker at EFTA-domstolens avgjørelse samsvarer med argumentasjonen til Tarjei Bekkedal og Mads Andenæs i artikkelen “EØS-avtalen og kontinentalsoklene” i Lov og rett som kom allerede for to år siden. Se artikkelen i Lov og rett (https://www.scup.com/doi/full/10.18261/lor.63.1.3), lest 19. februar 2026. Kolsrud i Rett24 (https://rett24.no/articles/staten-fikk-null-gehor-i-efta-domstolen--norsk-sokkel-inkluderes-i-eos-avtalen), lest 19. februar 2026.

Spørsmålet om bruken av uttrykket «territorium» i EØS-avtalen art. 126, ved beskrivelsen av EØS-avtalens virkeområde i EFTA-pilaren, medfører at virkeområdet må bestemmes etter andre kriterier enn de EU-domstolen har benyttet ved fastleggelsen av EU-traktatenes virkeområde, har vært gjenstand for debatt og tvist siden 1994. Den debatten er nå avsluttet. Antakelig.

EPB