Spørsmålene i saken

EU-domstolen avsa 21. mai 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-843/24 Viktor Orbán v. 24.hu Szerkesztősége. Saken gjelder anvendelsesområdet til forordning (EU) 2024/1083 om etablering av et felles rammeverk for medietjenester i det indre markedet og endring av direktiv 2010/13/EU [europeisk rettsakt om mediefrihet], vedtatt 11. april 2024.

Sakens bakgrunn

Nettavisen 24.hu Szerkesztősége publiserte 17. mars 2024 en artikkel om at matbutikk-kjeden Spar hadde begynt å trekke investeringer ut av Ungarn. Artikkelen omtalte at den daværende ungarske statsministeren Viktor Orbán skulle ha anmodet konsernet om å la et familiemedlem investere i selskapet. 

Viktor Orbán ba om at innholdet skulle rettes, i medhold av en ordning etter ungarsk rett med formål om å beskytte personer mot offentlige krenkelser i mediene. Ved manglende retting kan saken etter den nasjonale ordningen tas til domstolene.

Avisen imøtekom ikke anmodningen om rettelse, men tilføyde et avsnitt om innvendingene hans. Viktor Orbán har følgelig stevnet avisen. Avisen gjør gjeldende at artikkelen gir uttrykk for journalistens meninger, som er rettslig beskyttet. I tillegg viser avisen til at Viktor Orbáns syn på saken ble lagt til ved et eget avsnitt i artikkelen for å gi lesere et helhetlig inntrykk av saken.

Domstolen som behandler saken har forelagt EU-domstolen spørsmål om tolkningen av forordning (EU) 2024/1083 artikkel 3. Bestemmelsen pålegger medlemsstatene å respektere medietjenestemottakernes rett til å ha adgang til mangfoldig, redaksjonelt uavhengig medieinnhold, og kommer etter forordning (EU) 2024/1083 art. 29 til anvendelse fra 8. november 2024. Den foreleggende domstolen har også vist til EUs charter om grunnleggende rettigheter artikkel 11 som beskytter mediefriheten og mangfold i mediene. 

EU-domstolens vurdering

Spørsmålet for EU-domstolen er om forordning (EU) 2024/1083 artikkel 3 får anvendelse på en tvist som knytter seg til et tidsrom forut for bestemmelsen kom til anvendelse. 

EU-domstolen slår fast at en ny rettsregel får anvendelse fra det tidspunktet rettsakten trer i kraft. Selv om den ikke får anvendelse på situasjoner som har oppstått og er endelig fastlagt før dette, skal den likevel også anvendes på fremtidige virkninger og nye rettslige situasjoner som knyttes til faktiske situasjoner forut for dette. Dette gjelder med de begrensninger som følger av forbudet mot rettsakters tilbakevirkende kraft. 

EU-rettens materielle regler kan kun omfatte forhold som ligger forut for ikrafttredelsen, dersom dette klart fremgår av ordlyden og bestemmelsenes formål. En slik tolkning samsvarer med prinsippet om forutberegnelighet og beskyttelse av berettigede forventninger. 

I lys av disse retningslinjene, fastslår EU-domstolen at forordning (EU) 2024/1083 artikkel 3 kom til anvendelse fra 8. november 2024, slik forordningen art. 29 bestemmer.

Den foreliggende saken gjelder ikke faktiske forhold etter 8. november 2024. Forordning (EU) 2024/1083 artikkel 3 kommer altså ikke til anvendelse.

For så vidt gjelder den foreleggende domstolens henvisning til charteret, understreker EU-domstolen at anvendelsesområdet for dette er begrenset til situasjoner hvor medlemsstatene «gjennomfører» («[is] implementing») EU-rett, jf. charterets artikkel 51 nr. 1. 

Rettighetene etter charteret kan anvendes i alle situasjoner som reguleres av EU-retten. Når en rettslig situasjon ikke hører under EU-rettens anvendelsesområde, har domstolen imidlertid ikke kompetanse til å treffe noen avgjørelse på grunnlag av charterets bestemmelser. 

Forordning (EU) 2024/1083 artikkel 3 kommer som nevnt ikke til anvendelse. Det er også vist til TEU artikkel 2 som fastsetter unionens grunnleggende verdier. EU-domstolen uttaler i relasjon til denne anførselen at TEU artikkel 2 ikke er hevet over de begrensningene som er pålagt for anvendelsesområdet av andre EU-rettslige bestemmelser, som charteret. 

Charterets artikkel 11 kommer etter dette heller ikke til anvendelse i saken. 

EU-domstolens konklusjon

Forordning (EU) 2024/1083 artikkel 3 får ikke anvendelse på en tvist om rettelser i pressen som ligger forut for den datoen bestemmelsen trådte i kraft. Følgelig kan heller ikke charterets artikkel 11 anvendes. 

Forordning (EU) 2024/1083 ble vedtatt 11. april 2024. Rettsakten er foreløpig til vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen vedlegg XI. Elektronisk kommunikasjon, audiovisuelle tjenester og informasjonssamfunnstjenester. 

Avgjørelsen synliggjør et særtrekk ved EUs charter om grunnleggende rettigheter til sammenligning med EMK, FNs menneskerettighetskonvensjoner og nasjonale grunnlover. Charteret kommer bare til anvendelse der rettsspørsmålet er regulert av annen EU-rett, og har dermed ikke den samme generelle anvendelse som de øvrige instrumentene. 

EMA