BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 5.12.2023)

Sammendrag av innhold

Direktivet om beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser moderniserer og erstatter direktiv 2009/22/EF om nedlegging av forbud med hensyn til vern av forbrukerinteresser. Det innebærer i korthet at administrative myndigheter eller domstolene gis kompetanse til å:

• Treffe avgjørelser om at en handling er i strid med regelverket og dermed forbudt og skal stanses. Avgjørelsene kan også gjelde for handlinger som ikke ennå er foretatt, men er nært forestående og handlinger som er avsluttet.
• Treffe avgjørelser om prisavslag, heving, erstatning, reparasjon eller andre beføyelser til skadelidte forbrukere.

Administrative myndigheter eller domstolene gis kompetanse til å treffe slike avgjørelser på en rekke områder, for eksempel finansielle tjenester, transport, energi, telekommunikasjon, helse og miljø, samt personvern. Totalt 66 rettsakter som verner forbrukerinteresser er omfattet av direktivets krav.

Medlemsstatene skal utpeke organer/organisasjoner som anses kvalifisert til å representere forbrukernes kollektive interesser overfor administrative myndigheter eller domstolene ("godkjente institusjoner"), f. eks. Forbrukerrådet, Huseiernes Landsforbund og NAF. Disse skal kunne bringe inn saker for domstolene eller administrative myndigheter. Det kreves åpenhet rundt institusjonenes finansiering, både generelt og i forhold til enkeltsaker. Formålet er blant annet å unngå interessekonflikter og misbruk av adgangen til å reise sak, ved at for eksempel en næringsdrivende finansierer en sak som reises mot en konkurrent. Godkjente institusjoner settes på en felles europeisk liste,  og anerkjennes av andre lands myndigheter.

Direktivet bygger på systemet i gjeldende direktiv 2009/22/EF. Den største endringen sammenlignet med gjeldende direktiv er at "godkjente institusjoner" ikke bare skal kunne reise sak for å få stoppet eller forbudt handlinger, men også skal kunne fremme krav om erstatning, prisavslag, heving osv. for forbrukere som er berørt av overtredelsen.

Det stilles videre krav til prosedyrenes effektivitet. Direktivet forplikter blant annet medlemsstatene til å sikre at saker avvikles hurtig, se artikkel 4(4) og artikkel 17(1).

Artikkel 1(2) i direktivet fastslår at direktivet ikke skal være til hinder for at medlemslandene innfører eller beholder nasjonale ordninger. Direktivet er basert på minimumsharmonisering, slik at det er  mulig å beholde nasjonale systemer for gruppesøksmål ved siden av det nye felleseuropeiske systemet, for de medlemslandene som måtte ønske det. En forutsetning er at de nasjonale systemene ikke vil være til hinder for det felleseuropeiske systemet.   

Direktivet lar det være opp til det enkelte land om det skal være domstolene eller administrative myndigheter som skal treffe de ulike avgjørelsene.

I artikkel 19 i direktivet fastsettes det at medlemsstatene skal ha sanksjoner knyttet til manglende etterlevelse av avgjørelser og treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at avgjørelser etterleves. Sanksjonene skal videre være effektive, proporsjonale og avskrekkende, og skal inkludere økonomiske sanksjoner.

Merknader
Hjemmel for direktivet er EU-traktatens artikkel 114.

Rettslige konsekvenser

Gjeldende forbudsdirektiv (2009/22/EF) er tatt inn i EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett, i markedsføringsloven kapittel 18. Bestemmelsene har vært lite brukt fordi annet regelverk og samarbeid anvendes i praksis.

Domstolene kan per i dag treffe alle typer avgjørelser som omfattes av direktivet, herunder avgjørelser som gir en større gruppe forbrukere rett til erstatning, prisavslag og andre beføyelser (gruppesøksmål). Gruppesøksmål ble innført i 2005 og reguleres av tvisteloven kapittel 35.

Administrative myndigheter på de områdene som er omfattet av direktivet, har i dag i stor grad kompetanse til å treffe vedtak om at handlinger er lovstridige og skal stanses eller ikke foretas dersom de ikke har skjedd ennå når vedtaket treffes. Forbrukertilsynet og andre administrative myndigheter har per i dag ikke kompetanse til å treffe vedtak om erstatning, prisavslag eller andre beføyelser til enkeltforbrukere.

Dersom direktivet tas inn i EØS-avtalen, vil det medføre behov for endringer i norsk lovgivning. Det må i så fall vurderes i hvilken grad det norske systemet for gruppesøksmål allerede ivaretar kravene direktivet stiller. I den grad det er behov for større endringer, bør det trolig vurderes om det skal innføres et to-sporet system (gruppesøksmål etter tvisteloven kapittel 35 parallelt med et nytt system som ivaretar dette direktivets krav), eller om det kan være mer hensiktsmessig å gjøre endringer i den eksisterende gruppesøksmålsordningen. Et særlig spørsmål vil være om og eventuelt i hvilken grad kompetansen til å treffe vedtak om forbud og gjenoppretting skal ligge hos domstolene eller administrative myndigheter. Dette valget overlater direktivet til nasjonale myndigheter.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Gjennomføring av direktivet  i norsk rett vil kunne medføre økte kostnader, i domstolene og for administrative myndigheter, avhengig av hvordan kompetansen til å treffe avgjørelser fordeles og hvor mye enklere enn i dag det blir å bringe inn og få behandlet en sak. En effektiv og vellykket oppfølging av direktivet vil kreve at den kompetente myndigheten har tilstrekkelig ressurser til å følge opp.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet var del av forslagspakken "A New Deal for Consumers" som ble lagt fram av EU-kommisjonen 11. april 2018. Den bestod av en meddelelse med visjoner for forbrukerpolitikken og to direktivforslag: direktiv om beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser COM(2018)184 og moderniseringsdirektivet COM(2018)185. Forslagspakken tok sikte på å styrke forbrukervernet og sikre bedre konkurransevilkår for næringsdrivende. Dette skal oppnås gjennom mer effektiv offentlig og privat håndheving, innføring av nye forbrukerrettigheter og forenkling av regelverket.

Daværende Barne- og likestillingsdepartementet sendte de to forslagene på høring 12. juni 2018, med høringsfrist 17. august. Det ble mottatt 27 høringsinnspill, hvorav 15 med merknader. Et hovedinntrykk var at forslaget reiste en del prinsipielle spørsmål. I prosessen fram til vedtakelse er teksten endret i betydelig grad slik at mange av problemstillingene ble løst.

Forslaget ble behandlet i Spesialutvalget for forbrukerspørsmål, herunder innspill til felles EØS/EFTA-posisjon. EØS/EFTA-posisjon, som ble publisert 13. desember 2019, relaterte seg til kommisjonens forslag og de endringer som ble foreslått av parlamentet og rådet, og var et innspill til trilogforhandlingene. 

Vurdering

En foreløpig vurdering tilsier at direktivet vil styrke forbrukervernet i Norge, ved en styrking av godkjente institusjoners mulighet til å ivareta forbrukernes interesser. For norske forbrukere vil også en styrking av forbrukervernet i andre EU/EØS-land være positivt, fordi det vil komme norske forbrukere til gode når de handler med næringsdrivende i disse landene, via nett, på reise eller ved andre opphold i EU/EØS-land. Deltakelse i det felleseuropeiske systemet vil også styrke Forbrukerrådets mulighet til å ivareta norske forbrukeres interesser gjennom muligheten til å bringe inn sak for andre lands myndigheter eller domstoler etter den nye ordningen.

Andre opplysninger

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status

Direktivet om beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser ble formelt vedtatt 25. november 2020 og publisert 4. desember 2020, med frist for nasjonal gjennomføring 25. desember 2022. Direktivet trådte i kraft i EU 25. juni 2023.

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.