(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 4.3.2025)

Sammendrag av innhold

Forordningen endrer referanseverdiforordningen (forordning 2016/1011) og EMIR (forordning 648/2012). 

Unntaksbestemmelsen i referanseverdiforordningens artikkel 2 endres slik at EU-kommisjonen på nærmere bestemte vilkår får adgang til å unnta visse spotvalutareferanseverdier fra tredjeland fra referanseverdiforordningen.

EU-kommisjonen får også hjemmel til på nærmere vilkår å utpeke en eller flere referanseverdier som skal gjelde i stedet for en referanseverdi som er i ferd med å opphøre. Den samme adgangen får vedkommende myndigheter i et medlemsland dersom det gjelder en kritisk referanseverdi som er identifisert etter forordningens artikkel 20 nr. 1 bokstav b (en nasjonal kritisk referanseverdi, der flertallet av bidragsyterene er lokalisert i ett medlemsland).

EMIR endres slik at motparter kan videreføre eksisterende risikoreduserende tiltak selv om derivatkontrakten endres eller fornyes som følge av en referanseverdi erstattes eller en reserveløsning for referanseverdien utløses. Slike situasjoner skal heller ikke alene utløse clearingplikt.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Artikkel 1 i forordningen er inntatt i norsk rett i referanseverdiforskriften § 1b.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Gjennomføring vil ikke ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Finanstilsynet finner forordningen EØS-relevant og akseptabel.

Status

Forordningen er i kraft i EU og er inntatt i EØS-avtalen med etterlevelsesdato fra 31. desember 2021. Forordningen endrer referanseverdiforordningen og EMIR som i norsk rett inntatt i henholdsvis referanseverdiloven og verdipapirhandelloven. Derfor er det krysset av for "Art. 103-forbehold" under EFTA-prosessen.