BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 31.10.2022)

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen for rettsakten

Den delegerte rettsakten er gitt med hjemmel i bilforordningen (EU) 2018/858 av 30. mai 2018 artikkel 85 punkt 2.

Rettsakten gir kommisjonen hjemmel til å på eget initiativ pålegge overtredelsesgebyr ovenfor markedsdeltakerne dersom kjøretøyet, komponenten eller den separate tekniske enheten ikke oppfyller kravene som er fastsatt i forordningen, jf. artikkel 85 punkt 1.

Det følger av artikkel 85 punkt 1 at overtredelsesgebyrene skal være effektive og stå i rimelig forhold til overtredelsen og ha avskrekkende virkning. Med grunnlag i artikkel 85 punkt 1 gis Kommisjonen hjemmel til i overenstemmelse med artikkel 85 punkt 2 å fastsette prosedyrene og metodene for beregning og innkreving av overtredelsesgebyr. Den delegerte forordningen fastsetter de nærmere kravene for bruk av overtredelsesgebyr.

Nærmere om innholdet i rettsakten

Det fremgår av den delegerte rettsakten at en avgjørelse overtredelsesgebyr til støtte for korrigerende eller restriktive tiltak bør treffes av Kommisjonen som et resultat av å ha rådført seg med de berørte medlemsstatene og den eller de aktuelle markedsdeltakerne i henhold til artikkel 53 punkt 6 og bør gjenspeiles i avgjørelsen om overtredelsesgebyr.

Det presiseres at det er viktig å sikre retten til å bli hørt og retten til innsyn ved å gi markedsdeltakerne tilgang til relevante opplysninger, samt komme med bemerkninger evt. sammen med dokumentasjon dersom det er nødvendig. Det er også viktig å fastsette regler for å sikre en passende beskyttelse av data som markedsdeltaker betrakter som fortrolige/taushetsbelagte.

Det er fastsatt en metode for å beregne overtredelsesgebyrene avhengig av hvor alvorlig overtredelsen er. Gebyrene skal ha avskrekkende virkning og stå i rimelig forhold til overtredelsens alvor. Det bør tas hensyn til enhver uberettiget økonomisk fordel som er oppnådd ved salg eller distribusjon av et kjøretøy som ikke oppfyller kravene, og som er konkurransevridende overfor dem som overholder reglene. Det skal også tas hensyn til ethvert tap en forbruker lider, eksempelvis endring i kjøretøyets prestasjon som følge av manglende overholdelse av reglene, ved vurderingen av overtredelsens alvorlighet. Størrelsene på gebyrene skal også stå i forhold til antallet kjøretøy, komponenter eller separate tekniske enheter som er tilgjengelige på EU-markedet uten å oppfylle kravene.

Videre skal det tas hensyn til overtredelsens grovhet og virkninger, samt eventuelle skjerpende eller formildende omstendigheter ved beregningen av overtredelsesgebyr. Størrelsen på gebyrene skal virke avskrekkende, forholdsmessig og utligne fordelene ved manglende overholdelse. Skjerpende omstendigheter bør omfatte innvirkningen på sikkerhet, sunnhet og miljø. Markedsdeltakerens grad av samarbeid, herunder gjennomføring korrigerende tiltak, skal regnes som formidlende omstendigheter ved beregningen av gebyrene.

Det er presisert at innkrevingen av gebyrene bør skje i overenstemmelse med reglene for inndrivelse av bøter, tvangsmulkt eller sanksjoner pålagt av EU-institusjonene som er fastsatt i Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) 2018/1046.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Kommisjonens delegerte forordning (EU) datert 5.5.2022 gjennomføres i form av endringsforskrift til forskrift 2012-07-05-817 om godkjenning av bil og tilhenger til bil (bilforskriften) gitt med hjemmel i vegtrafikkloven §§ 13, 14, 15 og 16.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Ny forordning vil kreve ressurser fra Statens vegvesen i forbindelse med regelverksutvikling ved å implementere forordningen i nasjonalt regelverk. Utover dette vil forordningen i liten grad kreve ressurser fra Statens vegvesens side, da det er Kommisjonen som får myndighet til å iverksette endringene og ilegge overtredelsesgebyr.

Det kan imidlertid medgå noe tid for Statens vegvesen til å besvare eventuelle vedtak om overtredelsesgebyrer gitt av Kommisjonen som vi får til uttalelse, jf. artikkel 53 punkt 6. Vi anser likevel at dette ikke vil kreve betydelige ressurser.

Vurdering

Vurdering av Kommisjonens myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr med virkning overfor norsk foretak vil ikke bli foretatt. Det vises her til vurderingen som er gjort i EØS-notatet til forordning (EU) 2018/858.

I artikkel 1 omhandles fremgangsmåten Kommisjonen skal benytte når den vurderer å ilegge overtredelsesgebyr. Før Kommisjonen pålegger en næringsdrivende et overtredelsesgebyr skal Kommisjonene skriftlig underrette den næringsdrivende og de berørte medlemsstater om at den har til hensikt å pålegge overtredelsesgebyr og begrunne hvorfor. Det skal gis en frist på minst 30 dager for å gi skriftlig tilbakemelding til Kommisjonen. Dette kan sammenlignes med forvaltningsloven § 16 som gir regler om forhåndsvarsling av parter som ikke allerede har uttalt seg ved søknad eller på annen måte. Forhåndsvarselet skal opplyse hva saken gjelder, og gi annen informasjon som er «påkrevd for at parten på forsvarlig måte» kan ivareta sine interesser i saken. Forvaltningsloven § 16 angir imidlertid ikke en konkret minimumsfrist for å gi uttalelse slik som artikkel 1, men det må anses klart at fristen ikke kan være så kort at muligheten for å uttale seg om saken i realiteten ikke er til stede. Det anses at minimumsfristen som er satt i den delegerte forordningen er forsvarlig.

Forordningens Artikkel 1 fastslår videre at Kommisjonen kan be om ytterligere opplysninger etter at den næringsdrivende og de berørte medlemsstatene har fremsatt skriftlige bemerkninger. Det skal da gis en frist på minst 15 dager. I ekstraordinære tilfeller kan Kommisjonen også be om en muntlig uttalelse. Dette kan sammenlignes med forvaltningsloven § 17 om forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt. Det fremgår her at forvaltningsorganet skal påse at saken er «så godt opplyst som mulig før vedtak treffes». I forordningen er ikke opplysningsinnhentingen nedfelt som en plikt, slik som i forvaltningsloven, men som en mulighet. Det vurderes imidlertid at en slik mulighet sannsynligvis vil medføre at saken blir tilstrekkelig opplyst og forsvarlig behandlet.

Artikkel 2 omhandler taushetsplikt. Det fremgår her at næringsdrivende som innleverer opplysninger i overensstemmelse med artikkel 1, skal oppgi hvilke opplysninger de har sendt inn som de anser for å være taushetsbelagte, og om nødvendig fremlegge en særskilt ikke-taushetsbelagt utgave av dokumentet. Dersom den næringsdrivende ikke har oppgitt at det er noen taushetsbelagte opplysninger, kan Kommisjonen gå ut ifra at de innsendte dokumentene ikke inneholder slike opplysninger. Ansvaret for at taushetsbelagte opplysninger ikke kommer på avveie påhviler altså den næringsdrivende etter artikkel 2. Dette til forskjell fra forvaltningsloven § 13 hvor ansvaret for at taushetsbelagte opplysninger ikke kommer på avveie påhviler den som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan. Dette kan synes som en markant forskjell fra den norske ordning. Forvaltningslovens partsbegrep omfatter både enkeltindivider og juridiske personer. Overtredelsesgebyret vil sannsynligvis kun få betydning for et begrenset antall virksomheter i Norge, og virksomhetene kan betraktes som profesjonelle parter som har bedre forutsetninger for å kunne ivareta sine interesser enn for eksempel enkeltindivider som forvaltningsloven er ment å ivareta.   

Taushetsplikten er videre ikke til hinder for at Kommisjonen anvender de forelagte opplysninger som bevis for manglende overholdelse. Denne reguleringen samsvarer med forvaltningsloven § 13 b nr. 2 som fastslår at taushetsplikt ikke er til hinder for at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for.

Artikkel 3 omhandler metoden for beregning av overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyr i norsk rett er regulert i forvaltningsloven § 44. Av bestemmelsens andre ledd fremgår det at overtredelsesgebyr enten kan ilegges etter faste satser, eller etter en individuell utmåling innenfor en øvre ramme i det enkelte tilfellet. Tredje ledd oppstiller vurderingsmomentene for individuell utmåling av overtredelsesgebyr mot fysiske personer, og i siste punktum fremgår det at for foretak gjelder § 46 annet ledd. Denne paragrafen gjelder i prinsippet for alle typer administrative sanksjoner mot foretak, men den er best tilpasset overtredelsesgebyrer, særlig når det gjelder spørsmål om utmåling.

I likhet med forordningen, er det også etter norsk rett et relevant vurderingstema hvorvidt foretaket har hatt noen fordel av overtredelsen, jf. forvaltningsloven § 46 andre ledd bokstav e og artikkel 3 punkt 1 bokstav a. Videre følger det av forordningen artikkel 3 punkt 5 og forvaltningsloven § 46 andre ledd bokstav f at gjentakelse er en faktor som kan tillegges vekt. Etter artikkel 3 punkt 1 tas det hensyn til antallet kjøretøy, systemer, komponenter eller tekniske enheter som ikke oppfyller kravene ved beregningen av gebyret. Antallet sier noe om overtredelsens grovhet, og dette er også et relevant vurderingsmoment i forvaltningsloven § 46 andre ledd bokstav b.

Utover fellestrekkene som nevnes ovenfor, skiller artikkel 3 seg klart fra den nasjonale lovgivningen hva gjelder utmålingen av overtredelsesgebyret. Blant annet vektlegger forordningen i artikkel 3 punkt 1 bokstav b det eventuelle tapet som forbrukeren har lidt som følge av manglende overholdelse. De anslåtte fordelene hos virksomheten og tapet til forbrukeren danner grunnlaget for beregningen av gebyret, i tillegg til en vurdering av eventuelle formildende og skjerpende omstendigheter, jf. artikkel 3 punkt 2, 3 og 4.

Forvaltningslovens § 46 andre ledd lister imidlertid opp momenter som det «kan» tas hensyn til ved avgjørelsen av om et foretak skal ilegges administrativ sanksjon, og ved utmålingen av sanksjonen, herunder utvisning av skyld, sanksjonens preventive virkning, foretakets økonomiske evne etc. Oppregningen er ikke uttømmende, og vektleggingen av momentene vil også variere etter hvor alvorlig overtredelsen er og hvor inngripende sanksjon det er tale om å ilegge. Selv om utmålingen av overtredelsesgebyr i artikkel 3 delvis skiller seg fra nasjonal rett, anser vi likevel at den er forsvarlig.

Artikkel 4 fastslår at overtredelsesgebyr skal betales senest 3 måneder etter den dato hvor debitor har fått meddelelse om Kommisjonens avgjørelse. Etter forvaltningsloven § 44 femte ledd første punktum er oppfyllelsesfristen for vedtak om ileggelse av overtredelsesgebyr fire uker fra vedtaket ble «truffet». Hjemmelen åpner for at lengre frist kan fastsettes i vedtaket eller senere. Forordningens oppfyllelsesfrist er angitt som en maksimalfrist, men det anses trolig at fristen vil fastsettes slik at virksomheten gis tilstrekkelig mulighet til å vurdere om vedtaket skal påklages før betalingsplikten inntrer. Som det fremgår under, er søksmålsfristen for å påklage vedtak om overtredelsesgebyr to måneder.

Når det gjelder selve innkrevingen av overtredelsesgebyret, fremgår det i artikkel 4 at denne skal skje i overensstemmelse med artikkel 107 og 108 i forordning (EU, Euratom) 2018/1046. Dette innebærer blant annet at dersom et vedtak om overtredelsesgebyr innbringes for EU-domstolen, skal debitor enten midlertidig innbetale gebyrets pålydende eller stille en finansiell garanti, inntil alle rettsmidler er uttømt. Av forvaltningsloven § 42 fremgår det at utgangspunktet også i norsk rett er at en klage ikke gir oppsettende virkning. Underinstansen, klageinstans eller annet overordnet organ «kan» etter § 42, beslutte at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort. Man har altså ikke noe krav på å få en utsettelse. 

Den delegerte forordning sier ikke noe eksplisitt om klagemuligheter på vedtaket om overtredelsesgebyr. En virksomhet som får et vedtak om overtredelsesgebyr rettet direkte mot seg vil alltid ha søksmålskompetanse for EU-domstolen. Også selskaper og personer som berøres mer indirekte vil etter en nærmere vurdering kunne få anerkjent søksmålsinteresse, jf. EFT. art 230 fjerde ledd. Søksmålsfristen er to måneder. Til sammenligning er fristen for å klage etter forvaltningsloven
§ 29, 3 uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem.

I EØS-notatet til forordning (EU) 2018/858 fremgår det at det kan være aktuelt foreslå tilpasninger som innebærer at myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr skal overføres til ESA. En virksomhet som får et vedtak om overtredelsesgebyr av ESA rettet direkte mot seg vil alltid ha søksmålskompetanse for EFTA-domstolen. Også andre selskaper og personer kan være søksmålsberettiget dersom vedtaket «angår vedkommende direkte og personlig», jf. ODA art. 36. Søksmålsfristen er også her to måneder.

Etter forvaltningsloven § 28 vil et vedtak om overtredelsesgebyr kunne påklages til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket. Vedtaket kan deretter bringes inn for domstolene for rettslig overprøving. Å påklage et vedtak til nærmeste overordnede forvaltningsorgan må anses som en betydelig mindre ressurskrevende prosess en å ta ut et søksmål for EU- eller EFTA-domstolen. Som tidligere nevnt kan imidlertid virksomhetene betraktes som profesjonelle parter som har bedre forutsetninger for å kunne ivareta sine interesser, ved å for eksempel benytte seg av advokatbistand, enn for eksempel enkeltindivider som forvaltningsloven er ment å ivareta. At et vedtak om overtredelsesgebyr fra Kommisjonen eller ESA må angripes ved søksmål til EU- eller EFTA-domstolen vurderes på denne bakgrunn som forsvarlig.    

Kommisjonens delegerte forordning av 5.5.2022 vurderes etter dette som EØS-relevant og akseptabel av Statens vegvesen.

Status

Den delegerte forordningen er gitt med hjemmel i bilforordningen. Bilforordningen ble vedtatt 30. mai 2018, og kom bindende til anvendelse i EU fra 1. september 2020. Bilforordningen var på nasjonal høring i mai 2020 sammen med forslag til en helt ny forskrift (ny bilforskrift).

Forordningen ble innlemmet i EØS-avtalen 10. desember 2021, og vil bli endelig implementert i ny bilforskrift med ikrafttredelse 1. oktober 2022.

Utkast til delegert kommisjonsforordning ble sendt til Europaparlamentet og Rådet for klarering 5.5.2022. EØS/EFTA-landene vurderer EØS-relevans og -innlemmelse.