BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 19.8.2024)

Bakgrunn

Ved europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/65/EF er det fastsatt regler på unionsplan om fjernsalg av finansielle tjenester for forbrukere. Samtidig fastsetter forbrukerrettighetsdirektivet 2011/83/EU blant annet regler for fjernsalgsavtaler for salg av varer og tjenester inngått mellom en næringsdrivende og en forbruker.

Innenfor det indre marked kreves det en høy grad av forbrukervern for å sikre valgfriheten for forbrukerne når kontrakter om finansielle tjenester inngått på avstand og for å styrke forbrukernes tillit og tillit til fjernsalg.

Direktiv 2002/65/EF har vært gjenstand for ulike revisjoner. Disse gjennomgåelsene viste at den gradvise innføringen av Unionens sektorspesifikke regelverk har ført til betydelige overlappinger av nevnte regelverk med direktiv 2002/65/EF, og at digitaliseringen forverret enkelte aspekter som ikke er fullt ut behandlet ved nevnte direktiv.

Digitaliseringen har bidratt til markedsutviklingen som ikke var forutsett da direktiv 2002/65/EF ble vedtatt. Faktisk har den raske teknologiske utviklingen siden da ført til betydelige endringer i markedet for finansielle tjenester. Selv om mange sektorspesifikke rettsakter er vedtatt på unionsplan, har finansielle tjenester som tilbys forbrukerne utviklet seg og diversifisert betydelig. Nye produkter har dukket opp, spesielt i det elektroniske miljøet, og deres bruk fortsetter å utvikle seg, ofte på en rask og uforutsigbar måte. I denne forbindelse er den horisontale anvendelsen av direktiv 2002/65/EF fortsatt relevant. Anvendelsen av nevnte direktiv på forbrukerfinansielle tjenester som ikke er regulert av sektorspesifikk unionsregelverk, har medført at et sett med harmoniserte regler får anvendelse til fordel for forbrukerne, og tjenesteytere. Dette sikkerhetsnettet bidrar til å sikre et høyt nivå av forbrukervern, samtidig som det sikrer like vilkår blant næringsdrivende.

For å håndtere det faktum at den gradvise innføringen av Unionens sektorspesifikk lovgivning har ført til betydelige overlappinger av nevnte regelverk med direktiv 2002/65/EF, og at digitaliseringen forverret enkelte aspekter som ikke er fullt ut behandlet av nevnte direktiv, herunder hvordan og når opplysninger bør gis til forbrukeren, er det nødvendig å revidere reglene som gjelder for avtaler om finansielle tjenester inngått mellom en forbruker og en næringsdrivende på avstand, samtidig som det sikres anvendelse av «sikkerhetsnett» for finansielle tjenester som enten ikke omfattes av Unionens sektorspesifikk lovgivning eller er utelukket fra virkeområdet for unionsrettsakter som regulerer bestemte finansielle tjenester.

Utvidelse av virkeområdet for forbrukerrettighetsdirektivet 2011/83/EU

Ved direktiv 2011/83/EU er det, på samme måte som direktiv 2002/65/EF, fastsatt en rett til opplysninger før kontraktsinngåelse og en angrerett for visse forbrukeravtaler inngått på avstand. Rekkevidden av hvor langt disse direktivene komplementerer hverandre er imidlertid begrenset siden direktiv 2011/83/EU ikke omfatter finansielle tjenester, som i nevnte direktiv er definert som tjenester av bank, kreditt, forsikring, personlig pensjon, investering eller betaling. I denne sammenheng bør en boligsparekonto og en forbrukerkredittavtale anses som finansielle tjenester.

Utvidelse av virkeområdet for direktiv 2011/83/EU til å omfatte kontrakter om finansielle tjenester inngått på avstand, bør sikre nødvendig sammenheng i regelverket. På grunn av den særlige arten av forbrukerfinansielle tjenester, særlig på grunn av deres kompleksitet, er det imidlertid ikke hensiktsmessig at alle bestemmelsene i direktiv 2011/83/EU får anvendelse på kontrakter om forbrukerfinansieringstjenester inngått på avstand. Ved å tilføye et eget kapittel med regler som da bare får anvendelse ved fjernsalg av finansielle tjenester til direktiv 2011/83/EU, kan nødvendig klarhet og rettssikkerhet sikres. Et slikt kapittel i direktiv 2011/83/EU bør inneholde reglene i direktiv 2002/65/EF som fortsatt er relevante og nødvendige, særlig de som gjelder retten til opplysninger før avtaleinngåelsen og regler om angrerett, og regler som sikrer rettferdighet på nett når kontrakter om finansielle tjenester inngås ved fjernsalg.

Selv om ikke alle bestemmelsene i direktiv 2011/83/EU bør få anvendelse på avtaler om fjernsalg av finansielle tjenester på grunn av disse tjenestenes særlige art, bør en rekke bestemmelser i direktiv 2011/83/EU, for eksempel relevante definisjoner og reglene for tilleggsbetalinger, håndheving, negativt salg og rapportering, også få anvendelse på kontrakter om finansielle tjenester inngått ved fjernsalg. Anvendelsen av disse bestemmelsene sikrer sammenheng i regelverket mellom de ulike typer kontrakter inngått på avstand.

Harmoniseringsnivå

Å sikre det samme høye nivået for forbrukervern på tvers av det indre marked oppnås best gjennom full harmonisering. Full harmonisering er nødvendig for å sikre at alle forbrukere i Unionen har et høyt og likeverdig vernenivå for sine interesser og for å skape et velfungerende indre marked. Medlemsstatene bør derfor ikke ha tillatelse til å opprettholde eller innføre andre bestemmelser i sin nasjonale lovgivning enn dem som er fastsatt i dette direktiv, når det gjelder forhold som omfattes av dette direktiv, med mindre annet er fastsatt i dette direktiv. Dersom det ikke finnes slike harmoniserte bestemmelser, bør medlemsstatene stå fritt til å opprettholde eller innføre bestemmelser i sin nasjonale lovgivning.

Kontrakter om finansielle tjenester inngått på annen måte enn på avstand omfattes ikke av dette direktiv. Medlemsstatene kan derfor i samsvar med unionsretten bestemme hvilke regler som får anvendelse på slike kontrakter, herunder ved å anvende kravene fastsatt i dette direktiv på kontrakter som ikke omfattes av dets virkeområde.

Forholdet til sektordirektivene

Visse finansielle tjenester i forbrukermarkedet reguleres av særskilte rettsakter som fortsatt får anvendelse på disse finansielle tjenestene. Dette direktiv endrer ikke eksisterende sektorrettsakter. For å sikre rettssikkerheten og for å sikre at det ikke finnes dobbeltregulering eller overlappinger, bør det presiseres at dersom andre rettsakter som regulerer særskilte finansielle tjenester, inneholder regler om opplysninger før avtaleinngåelse, om angrerett eller om tilstrekkelige forklaringer, og uavhengig av detaljnivået i disse reglene, bør bare de respektive bestemmelsene i disse andre sektorrettsakter få anvendelse på disse særlige finansielle tjenestene, med mindre annet er fastsatt i disse rettsaktene, herunder ved medlemsstatenes uttrykkelige mulighet til å utelukke anvendelsen av disse særlige reglene.

Når en særskilt unionsrettsakt fastsetter regler som gir medlemsstatene mulighet til ikke å anvende den særlige unionsrettsakten, men i stedet viser til anvendelsen av en annen særskilt unionsrettsakt, for eksempel i boliglånsdirektivet 2014/17/EU artikkel 3 nr. 3 bokstav a), bør reglene i den særlige rettsakten gjelde, og dette direktiv bør ikke få anvendelse. På samme måte bør eksempelvis reglene fastsatt i nevnte boliglånsdirektivet artikkel 3 nr. 5 i direktiv 2014/17/EU om nasjonal valgmulighet med hensyn til opplysninger før avtale inngås få forrang, og dette direktiv bør ikke få anvendelse.

Ny forbrukerrettigheter for andre avtaler enn avtaler om fjernsalg av finansielle tjenester

I tillegg til andre eksisterende metoder for å utøve angrerett, for eksempel skjemaet fastsatt i vedlegg I bokstav B) til direktiv 2011/83/EU, der den næringsdrivende tilbyr muligheten til å inngå fjernsalgsavtaler ved hjelp av et nettgrensesnitt, for eksempel gjennom et nettsted eller en søknad, bør den næringsdrivende være forpliktet til å gjøre det mulig for forbrukeren å trekke seg fra en slik avtale via en funksjon. Dette bør sikre at forbrukerne kan trekke seg fra en kontrakt like enkelt som de kan inngå den. For å oppnå dette bør den næringsdrivende gi forbrukeren en tilbaketrekningsfunksjon som er enkel for forbrukeren å finne, kontinuerlig tilgjengelig og tydelig synlig i angrefristens løpetid.

Forbrukeren skal kunne finne og få tilgang til funksjonen på en enkel og enkel måte. Forbrukeren bør for eksempel ikke måtte gjennomføre framgangsmåter for å finne eller få tilgang til funksjonen, for eksempel nedlasting av en søknad dersom kontrakten ikke ble inngått via søknaden. For å lette prosessen, kan den næringsdrivende for eksempel gi hyperlenker som fører forbrukeren til tilbaketrekkingsfunksjonen. Forbrukeren bør få lov til å avgi angreerklæringen og gi eller bekrefte de opplysninger som er nødvendige for å identifisere avtalen. For eksempel bør en forbruker som allerede har identifisert seg selv, for eksempel ved å logge inn, kunne utøve angreretten uten at det er nødvendig å oppgi igjen sin identitet eller, der det er relevant, identifikasjon av kontrakten som han eller hun ønsker å trekke seg fra.

For å unngå utilsiktet utøvelse av forbrukerens angrerett bør den næringsdrivende kreve at forbrukeren bekrefter beslutningen om å trekke seg tilbake ved hjelp av metoder som bekrefter forbrukerens intensjon om å gjøre det. Hvis forbrukeren har bestilt flere varer eller tjenester innenfor samme fjernsalgsavtale, kan den næringsdrivende gi forbrukeren muligheten til å trekke seg (angre) fra en del i stedet for hele kontrakten. Når forbrukeren bruker funksjonen til å utøve angreretten, bør den næringsdrivende uten unødig opphold oversende forbrukeren en bekreftelse på mottak av en slik tilbaketrekking på et varig medium. Denne forpliktelsen bør ikke bare gjelde for fjernsalgsavtaler for finansielle tjenester, men for alle fjernsalgsavtaler som er gjenstand for angreretten i henhold til direktiv 2011/83/EU. Formålet med angrefunksjonen er å øke forbrukernes bevissthet om angreretten, og å forenkle muligheten for å dra nytte av denne rettigheten, siden forbrukeren ikke har mulighet til å motta forklaringer personlig, eller å få personlig kjennskap til produktets eller tjenestens mulige komplekse eller omfattende karakter. Denne forpliktelsen bør derfor fastsettes ikke bare for fjernsalgsavtaler for finansielle tjenester, men også for fjernsalgsavtaler for andre varer og tjenester der unionsretten fastsetter en angrerett for å øke forbrukernes muligheter til å komme seg ut av kontrakter ved hjelp av angrerett.

Direktivets struktur

Artikkel 1 gjør endring i direktiv 2011/83/EU om forbrukerrettigheter.

Artikkel 1 nr. 1 gjør endring slik at forbrukerrettighetsdirektivet nå skal få anvendelse på fjernsalg av finansielle tjenester. Det er likevel bare artikkel 1 og 2, artikkel 3 nr. 2, 5 og 6, artikkel 4, artikkel 6a, artikkel 8 nr. 6, artikkel 11a, artikkel 16a til 16e, artikkel 19, artikkel 21 til 23, artikkel 24 nr. 1 og 6, artikkel 25 til 27 og artikkel 29 i forbrukerrettighets direktivet som får anvendelse på fjernsalg av finansielle tjenester.

For øvrig svarer artikkel 1 nr. 1 også til direktiv 2002/65/EF artikkel 1 nr. 2, med enkelte endringer.

Artikkel 1 nr. 2 endrer gjeldende forbrukerrettighetsdirektiv artikkel 6 nr. 1 bokstav h for å ta hensyn til regler om utøvelse av angrerett ved fjernsalgsavtaler inngått ved hjelp av et nettbasert grensesnitt i ny artikkel 11a, jf. nedenfor.

Artikkel 1 nr. 3 skyter inn ny artikkel 11a i forbrukerrettighetsdirektivet og gir regler om utøvelse av angrerett ved fjernsalgsavtaler – herunder avtaler som ikke gjelder finansielle tjenester - inngått ved hjelp av et nettbasert grensesnitt.

Artikkel 1 nr. 4 skyter inn et nytt kapittel IIIa med regler om fjernsalg av finansielle tjenester i forbrukerrettighetsdirektivet. Kapittel IIIa inneholder nye artikler 16a til 16e. Artikkel 16a gjelder opplysningskrav for fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere og svarer til artikkel 3, 4 og 5 nr. 1 i direktiv 2002/65/EF, med endringer. Artikkel 16b gir regler om angrerett ved fjernsalg av finansielle tjenester og svarer til artikkel 6 i direktiv 2002/65/EF, med endringer. Artikkel 16c gir regler om betaling av tjenesten som tilbys før utøvelse av angrerett og svarer til artikkel 7 i direktiv 2002/65/EF, med endringer. Artikkel 16d gir regler om forklaringsplikt for tjenesteyteren og er ny sammenlignet med regler i direktiv 2002/65/EF. Artikkel 16e gir regler om ekstra beskyttelse for forbrukerne når det gjelder utforming av nettgrensesnitt og ny sammenlignet med direktiv 2002/65/EF.

Artikkel 1 nr. 5 skyter inn nytt avsnitt i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 24 og gir regler om sanksjoner for brudd på reglene om fjernsalg av finansielle tjenester, og bygger dels på artikkel 11 første og tredje avsnitt i direktiv 2002/65/EF.

Artikkel 1 nr. 6 gjør endringer i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 29 første avsnitt som gjelder medlemsstatenes plikt til å rapportere til Europakommisjonen med hensyn til nasjonale regulatoriske valg etter forbrukerrettighetsdirektivet.

Artikkel 1 nr. 7 gjør endringer i vedlegg I til forbrukerrettighetsdirektivet i samsvar med direktivet vedlegg I og skyter inn opplysninger om nettbasert angrerettfunksjon i angrerettskjema.

Artikkel 2 gir regler om gjennomføringsfrist.

Nødvendige lov- og forskriftsendringer skal vedtas innen 19. desember 2025, og settes i kraft 19. juni 2026.

Artikkel 3 opphever direktiv 2002/65/EF fra 19. juni 2026.

Artikkel 4 gir regler om direktivets ikrafttredelse i EU, mens artikkel 5 adresserer direktivet til medlemsstatene.

Vurdering

Foreløpig vurdering er at rettsakten er EØS-relevant og antas å være akseptabel.

Forslaget vil innebære økonomiske- og administrative konsekvenser for forbrukere og for finansielle tjenesteytere som yter tjenester til forbrukere.

En nærmere vurdering av direktivets økonomiske- og administrative konskvenser vil bli gjort i forbindelse med det videre gjennomføringsarbeidet.

Status

Justis- og beredskapsdepartementet vil sende forslag til gjennomføring av direktivet i norsk rett på høring