BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 10.6.2013)

Sammendrag av innhold
Kommisjonsforordning 874/2004/EF om .eu utfyller europaparlaments- og rådsforordning 733/2002/EF av 22. april 2002, som danne det rettslige grunnlaget for etableringen av toppdomenet .eu.

Forordningen angir nærmere regler og prinsipper for implementeringen av toppdomenet .eu. Herunder er prinsipper for registrering av domenenavn, prinsipper for reservasjon av landsnavn, geografiske navn og geopolitiske navn, regler for ”sunrise”-periode i den innledende fase av registreringen, regler for tilbaketrekking av domenenavn og prinsipper for en rimelig og effektiv tvisteløsningsordning som alternativ til domstolsbehandling.

Forordningen fastslår det såkalte ”first-come-first-served”-prinsippet, som går ut på at den som først søker om et bestemt domenenavn, får navnet tildelt. I den innledende fase av registreringen vil det bli to ”sunrise”-perioder, som innebærer at innehavere av immaterielle rettigheter m.m. og offentlige myndigheter kan sikre seg mot at uvedkommende registrerer deres navn først.
Forordningen inneholder en rett for EFTA/EØS-statene, på landets eget språk og alle offisielle EU-språk, å reservere landsnavnet og andre navn på landet som er i alminnelig bruk, jf. artikkel 8.

Merknader
.Eu-domenet vil være et parallelt system til .no-domenet, og vil ikke i seg selv kreve endringer i dagens norske system. Regelverket for .no-domenet er nedfelt i forskrift om domenenavn under norske landkodetoppdomener av 1. august 2003 nr. 990 (domeneforskriften), fastsatt med hjemmel i lov om elektronisk kommunikasjon av 4. juli 2003 nr. 83 (ekomloven) §§ 7-1 og 10-1 annet ledd.

Forordningen vil ved innlemmelse kreve endring i forskrift om elektronisk kommunikasjon og gir norske næringslivsaktører tilgang på å etablere sitt forretningsnavn under toppnivådomenet .eu. Forordningen gir kun rettigheter i form av rett på tilgang til domeneressursen og stifter således ingen plikter for norske aktører. Rettsakten medfører heller ingen administrative eller økomiske konsekvenser.

Vurdering
Forordningen er nært knyttet til europaparlaments- og rådsforordning 733/2002/EF av 22. april 2002, som ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen. Grunnvilkåret for å kunne registrere domenenavn under .eu fremgår av sistnevnte forordnings artikkel 4 (2) (b), hvor det kreves at virksomheter, organisasjoner og privatpersoner må være etablert eller ha tilhold ”within the Community”. Etter Kommisjonens tidligere tolkning var etablering eller tilhold i en EFTA/EØS-stat ikke tilstrekkelig for å oppfylle vilkåret, men Kommisjonen snudde i denne saken våren 2012 og har på bakgrunn av dette gått med på at aktører/virksomheter innenfor EFTA gis adgang til å registrere sitt navn under .eu. Hovedprinsippene i forordningen er i tråd med norske interesser på området, men under den forutsetning at EFTA/EØS-landene får delta i ”.eu”.

Viktig for Norge er at EØS-landene, på landets eget språk og alle EU-språk, kan reservere det offisielle landsnavnet og andre navn på landet som er i alminnelig bruk, jf. artikkel 8. Dette vil hindre andre enn den norske stat i f.eks. å registrere: norway.eu. Norge har benyttet seg av denne retten, og reservert ”Norge” på alle offisielle EU-språk.

Rettsakten fremstår som relevant og akseptabel for Norge under den forutsetning at norske aktører/virksomheter får lik tilgang på .eu-domenet som aktører innenfor eu-området.

Andre opplysninger
Innlemmelse av rettsakten antas ikke å medføre økonomiske og administrative konsekvenser. 

Status
Forordningen trådte i kraft 28. april 2004. Forordningen ble besluttet innlemmet i EØS-avtalen i EØS-komiteens møte 3. mai 2013 og er innlemmet i norsk rett og gjennomført i ekomforskriften § 6-6.