BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 17.9.2024) 

Innledning

Transportsektoren i Europa har vært den sektoren som har vært vanskeligst å erstatte fossile drivstoff. Forordningen er en del av Kommisjonen initiativ under 'Fit for 55'-pakken. Initiativet retter seg mot tiltak som er nødvendig på tvers av alle sektorer for å nå målet om reduksjon av klimagassutslippene med 55 prosent i 2030.

Kort sammendrag.

Direktiv (EU) 2014/94 oppheves og erstattes av forordning (EU) 2023/1804. Forordningens formål er å fastsette obligatoriske nasjonale mål som skal føre til etablering av tilstrekkelig infrastruktur for alternativt drivstoff for kjøretøy, tog, skip og stasjonære fly. Forordningen etablerer også en rapporteringsmekanisme for å stimulere til samarbeid om sikker fremdrift av etablering av infrastrukturen.

En rekke uttrykk som benyttes i forordningen er nærmere definert. Forordningen oppstiller krav til lade- og fylleinfrastrukturen for alle transportformene. Til lade- og fyllestasjonene for kjøretøy er det krav om maksimal avstand mellom stasjonene, krav til maksimalt og samlet effektuttak, krav til betalingsløsning, brukerinformasjon og dataleveranser. Videre er det krav til landstrøm og LNG for havner i TEN-T-nettverket og strømforsyning til stasjonære fly. For jernbane skal det kun gjøres en vurdering av muligheten for hydrogen- eller batteridrift. Hvert krav skal oppfylles til angitte datoer. Kravene retter seg i hovedsak til lade- og fyllestasjoner innenfor TEN-T nettverket. Det skal også lages nasjonal handlingsplan som skal inneholde definerte elementer.

Nærmere om forordningen

Artikkel 1 definerer formålet med forordningen.

Artikkel 2 inneholder en liste på 72 definisjoner som skal gjøre det enklere å forstå hva som menes i de ulike artiklene. Definisjonene av drivstoff er tredelt, i) alternative drivstoff til nullutslippskjøretøy, (strøm, hydrogen og ammoniakk), ii) fornybare drivstoff (biomasse basert som definert i direktiv (EU) 2018/2001 og syntetiske drivstoff)) og iii) ikke-fornybare drivstoff og fossile drivstoff i en overgangsfase (CNG, LNG, LPG og syntetiske drivstoff produsert fra ikke-fornybar energi). Andre viktige definisjoner er ladepool: en eller flere ladestasjoner på en bestemt lokalitet, mens en ladestasjon er en fysisk installasjon som består av en eller flere ladepunkt. Med et ladepunkt menes et fast eller mobilt grensesnitt, med eller uten tilkobling til elektrisitetsnettet, for overføring av elektrisitet til et elektrisk kjøretøy som, selv om det kan ha en eller flere pluggforbindelser for forskjellige pluggforbindelsestyper, kun kan lade ett elektrisk kjøretøy om gangen, og som utelukker enheter med en effekt på ikke mer enn 3,7 kW, hvis primære formålet er ikke å lade elbiler. Ad-hoc lading betyr en ladetjeneste kjøpt av en sluttbruker uten at denne må registrere seg, inngå skriftlig avtale eller inngå forretningsforhold med operatøren av dette ladepunktet, som går utover bare kjøp av ladetjenesten. Offentlig tilgjengelig infrastruktur for alternativt drivstoff menes infrastruktur for alternativt drivstoff som er lokalisert på et sted eller bygning (lokaler) som er åpne for allmennheten, uavhengig av om denne infrastrukturen er lokalisert på offentlig eller privat eiendom, enten det gjelder begrensninger eller betingelser med hensyn til tilgang til stedet eller bygningen (lokalet) og uavhengig av gjeldende bruksbetingelser for infrastrukturen for alternativt drivstoff.

Kjøretøykategorier er definert iht. den vanlige kategoriseringen av kjøretøy, jf. kjøretøyforskriften § 2-2.

Høyhastighets passasjerfartøy betyr et høyhastighetsfartøy som definert i regel 1 i kapittel X i den internasjonale Convention for the Safety of Life at Sea, 1974 (SOLAS 74), som tar mer enn 12 passasjerer.

Artikkel 3 og artikkel 4 inneholder bestemmelser for å sikre en minimumsdekning av offentlig tilgjengelige ladestasjoner for lette og tunge kjøretøy i hvert land langs TEN-T kjernenettverk og det omfattende TEN-T nettverket. Artikkel 3 gjelder mål for ladeinfrastruktur for lette kjøretøy (personbil (M1) og lett varebil (N1), mens artikkel 4 gjelder mål for ladeinfrastruktur for tunge kjøretøy (M2 og M3, N2 og N3)

Artikkel 3: Medlemsstatene skal sørge for at det er offentlig tilgjengelige ladestasjoner for lette elektriske kjøretøyer (personbiler) som samsvarer med utviklingen av antall lette elektriske kjøretøyer og at ladestasjonene gir tilstrekkelig effektuttak for disse kjøretøyene. Ved slutten av hvert år, fra og med 2024, skal følgende mål for effektuttak nås kumulativt:(a) for hvert elektrisk lett kjøretøy som er registrert skal det være er en total effekt på minst 1,3 kW levert gjennom offentlig tilgjengelige ladestasjoner; og b) for hvert enkelt plug-in-hybridkjøretøy som er registrert, er en total effekt på minst 0,80 kW levert på offentlig tilgjengelige ladestasjoner. De nevnte kravene kan fravikes når andelen lette elektriske kjøretøy utgjør minst 15 % av samlet antall registrerte lette kjøretøy.

For lette kjøretøy stilles det krav til effektuttak på ladestasjonene, med økende krav til effektuttak over tid. For TEN-T kjernenettverket skal samlet installert effekt innen 31.12.2025 på hver ladepool for lette kjøretøy, være minst 400 kW, inkludert minst et ladepunkt med 150 kW installert effekt. Innen 31.12.2027 øker kravet til samlet installert effekt på hver ladepool til minst 600 kW, inkludert minst to ladepunkt med 150 kW installert effekt.

For det omfattende TEN-T nettet skal samlet installert effekt på hver ladepool innen 31.12.2027, for minst 50 % av lengden av nettverket, være minst 300 kW, inkludert minst et ladepunkt med 150 kW installert effekt. Innen 31.12.2030 på hver ladepool for lette kjøretøy skal samlet installert effekt være minst 300 kW, inkludert minst et ladepunkt med 150 kW installert effekt. Innen 31.12.2035 økes kravet til samlet effektuttak til minst 600 kW, inkludert minst to ladepunkt med 150 kW installert effekt. Det skal være maksimalt være 60 km mellom hver offentlig ladepool i hver kjøreretning på TEN-T kjernenettverket. For det omfattende TEN-T-nettverket skal dette kravet oppfylles innen 31.12.2030.

Både for TEN-T kjernenettverket og det omfattende TEN-T nettverket skal maksimal avstand mellom hver ladestasjon i hver kjøreretning være 60 km. Begge kjøreretninger kan betjenes at en enkel ladepool hvis den er lett tilgjengelig fra begge kjøreretninger og tydelig merket. De øvrige kravene til effektuttak mm. gjelder også for disse ladepoolene. Det åpnes i artikkel 8 og 9 også for unntak fra kravene til maksimal avstand og effektuttak i artikkel 4 ved lave trafikkvolumer langs TEN-T nettverket. Hvis ÅDT for lette kjøretøy er under 8 500 og det ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt å bygge ladeinfrastrukturen iht. kravene i artikkel 4, kan det gjøres unntak slik at en ladepoll betjener begge kjøreretninger. Ved ÅDT under 8 500 kan kravet til effektuttak reduseres med 50 % på hver ladepool. Ved ÅDT under 3000 kan avstanden mellom hver ladepool økes til 100 km.

Artikkel 4. Effektuttaket for tunge kjøretøy er formulert på samme måte som for lette kjøretøy, med økende krav til effektuttak over tid og redusert avstand mellom hver ladestasjon langs TEN-T vegnettet. For 15 % av lengden av TEN-T kjernenettverket skal det innen 31.12.2025 på hver ladepool for tunge kjøretøy samlet installert være minst 1400 kW inkludert minst et ladepunkt med 350 kW. Innen 31.12.2027 økes kravet på hver ladepool til minst 50 % av lengden av TEN-T kjernenettverket og samlet effektuttak økes til 2 800 kW og minst to ladepunkt som hver har 350 kW installert effekt. Tilsvarende krav for det omfattende TEN-T nettet er 1400 kW og ett ladepunkt med 350 kW installert effekt.

Innen 31.12.2030 skal avstand mellom hver ladepool for TEN-T kjernenettverket maksimalt være 60 km i hver kjøreretning med installert effekt på 3 600 kW og to ladepunkt som hver har installert effekt på mint 350 kW. Tilsvarende krav for det omfattende TEN-T nettverket er 100 km mellom hver ladestasjon, samlet effektuttak på 1 500 kW og ett ladepunkt på mint 350 kW. 

For sertifiserte døgnhvileplasser for tunge kjøretøy iht. forordning (EU) 2022/1012, skal det være to ladestasjoner med effektuttak på minst 100 kW innen 31.12.2027, som øker til 4 ladestasjoner innen 31.12.2030. (Nevnte forordning er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen). Tilsvarende krav for ladepunkt i definerte byområder er 150 kW og samlet effektuttak for ladestasjon er 900 kW innen 31.12.2025 som øker til 1 800 kW i 2030.

Det er også gitt regler for beregning av andelen av lengden av TEN-T nettverket, jf. kravet om 15 % og 50 % dekning. 

En enkelt ladepool, som er definert som en eller flere ladestasjoner på et definert sted, kan betjene begge kjøreretninger hvis den er lett tilgjengelig fra begge kjøreretninger, godt skiltet og ellers er iht. de øvrige kravene til ladepunkt og -stasjoner for tunge kjøretøy.

Artikkel 4.4 - 4.6 definerer mulige unntak fra avstandskravene ved lave trafikkmengder, under 2000 ÅDT og 800 ÅDT.

Artikkel 5 har bestemmelser om brukervennlighet ved lading. Dette inkluderer bestemmelser om betalingsløsninger, lett tilgjengelig prisinformasjon og forbrukerinformasjon, likebehandling, smart lading og skiltingsregler som gjør det enkelt å finne hvor ladepunktet er lokalisert på steder hvor anlegg for alternativt drivstoff er etablert. Dette er nærmere definert ved at operatører av offentlig tilgjengelige ladepunkter skal gi sluttbrukere mulighet for å lade elbilen på ad-hoc basis. Ved offentlig tilgjengelige ladepunkter utplassert fra 13. april 2024 skal det være mulig å lade på ad-hoc basis ved å bruke et betalingsinstrument som er mye brukt i unionen. Til dette formålet skal operatører av ladepunkter akseptere elektronisk betalinger på disse punktene gjennom terminaler og enheter som brukes for betalingstjenester, inkludert minst ett av følgende; a) betalingskortlesere b) enheter med en kontaktløs funksjonalitet som i det minste er kan lese betalingskort c) for normalladere (under 50 kW) skal det kunne brukes enheter som bruker en internettforbindelse og som muliggjør sikre betalingstransaksjoner slik som de som genererer en spesifikk QR kode.

Fra 1. januar 2027 skal operatører av ladepunkter sørge for at alle offentlig tilgjengelige ladepunkter, med en effekt lik eller mer enn 50 kW utplassert langs TEN-T-veinettet eller utplassert på sertifisert døgnhvilplass, inkludert ladepunkter utplassert før 13. april 2024, oppfyller kravene fastsatt i punkt a) eller b), jf. forrige avsnitt. Priser som kreves skal være rimelige, enkle og klart sammenlignbare, transparent og ikke-diskriminerende. Operatører skal ikke diskriminere gjennom priser som belastes, mellom sluttbrukere og mobilitetsleverandører eller mellom ulike mobilitetsleverandører. Derimot, kan prisnivået differensieres, men bare dersom differensieringen er forholdsmessig og saklig begrunnet. Ved ladepunkter med en effekt lik eller mer enn 50 kW skal ad hoc-prisen være basert på prisen per kWh for levert strøm. I tillegg kan det også kreves et oppholdsgebyr per minutt for å unngå at biler blir stående lenge ved ladepunktet. Før ladingen starter skal alle aktuelle kostnader gjøres kjent for brukeren.

På ladepunkter med effekt på mindre enn 50 kW skal informasjonen om ad hoc-prisen gjøres tydelig og lett tilgjengelig, med alle priskomponentene, slik denne informasjonen er kjent for sluttbrukerne før ladingen starter. De gjeldende priskomponentene skal presenteres i følgende rekkefølge: pris per kWh, - pris per minutt, - pris per økt; og enhver annen priskomponent som gjelder. Innen 14. oktober 2024 alle offentlig tilgjengelige ladepunkter være digitalt tilkoblede ladepunkter og fra samme dato skal ladepunkt som etableres etter 13. april 2024 eller renovert etter 14. oktober 2024, være i stand til smart lading. Smart lading betyr en ladeoperasjon der intensiteten av elektrisitet som leveres til batteriet justeres i sanntid, basert på informasjon mottatt gjennom elektronisk kommunikasjon. 

Artikkel 6 inneholder bestemmelser for medlemsstatene for å sikre minimal dekning av offentlig tilgjengelige fyllepunkter for hydrogen både til lette og tunge kjøretøy langs TEN-T kjernenettverket. Innen 31.12.2030 skal det være en fyllestasjon for hver 200 km med kumulativ kapasitet på minst 1 tonn pr dag og minst en dispenser på 700 bar. Det kan gjøres unntak hvis ÅDT for tunge kjøretøy er mindre enn 2000.I den nasjonale tiltaksplanen skal den trinnvise utviklingen mot 2030 fremgå, med et klart indikativt mål for 2027. I hver definerte byområde skal innen 31.12.2030 være etablert en fyllestasjon for hydrogen.

Artikkel 7 gjelder bestemmelser for å sikre brukervennlighet for fylling av hydrogen, blant annet gjennom minimumskrav til betalingsløsninger, prisinformasjon og kontraktsvalg. Det er samme krav til betalingsløsninger som for ladepunkt med effektuttak over 50 kW, dvs. bankkort eller et kort med kontaktløs funksjonalitet for bruk på betalingsterminal. Prisen for tilfeldig fylling av hydrogen skal oppgis i pr kg. Differensiert pris mellom kunder kan gjøres hvis begrunnelsen er objektiv og alle kan benytte seg av den tilbudte prisen.

Artikkel 8 inneholder bestemmelser for medlemsstatene om å sikre minimumsdekning innen 31.12.2024 av offentlig tilgjengelige fyllepunkter for flytende naturgass (LNG) til tunge kjøretøy på TEN-T-kjernenettverk. Kravet er kun at medlemsstatene skal sørge for at det er tilstrekkelig antall fyllepunkter for å dekke etterspørselen. Utbyggingen må kunne forsvares økonomisk (nytte høyere enn kostnader) inkludert miljønytte.

Artikkel 9 fastsetter bestemmelser for medlemsstatene for å sikre et minimum av landbasert strømforsyning i havner for container skip og passasjerbåter. Artikkelen definerer også kriterier for å unnta visse havner og krav for å sikre et minimum av kraftforsyning på landsiden. Kravene er like for havner på TEN-T-hovednettverket og havner i det utvidede TEN-T-nettverket. Havner hvor antall havneanløp av containerskip over 5000 brt er over 100 som gjennomsnitt de siste tre årene, skal være utstyrt for å levere elektrisitet fra land til minst 90 % av totalt antall havneanløp. Kravet om å dekke minimum 90% av etterspørselen betyr at minimum 90% av anløpene skal forsynes med landstrøm. Tilsvarende krav til havneanløp for sjøgående ro-ro passasjerskip og høyhastighetsfartøy over 5000 brt., er 40. For andre sjøgående skip og fartøy over 5000 brt. utløses kravet om landstrøm hvis antall havneanløp er over 25. Skip som omfattes av forordning (EU) 2023/1805 (on the use of renewable and low-carbon fuels in maritime transport) skal ikke medregnes for antall havneløp.

Artikkel 10 gjelder havner på innenlands vannveier, som ikke er aktuell for Norge ettersom det ikek er transport på innenlands vannveier i Norge.

Artikkel 11 krever at medlemsstatene sikrer et passende antall LNG-fyllestasjoner i TEN-T kjernenettverket av maritime havner og identifiserer relevante havner gjennom den nasjonale handlingsplanen, jf. artikkel 14.

Artikkel 12 omhandler minimumsbestemmelser for strømforsyning til alle stasjonære fly for flyplasser i TEN-T kjernenettet og i det omfattende TEN-T nettverket. Kravene til strøm som stilles til parkerte fly på flyplasser med kommersiell drift, gjelder både fly ved «gate» og de som står oppstilt utenfor trafikkområdet. Det skal være strømforsyning for passasjerfly og transport fly ved «gate» innen 31.12.2024 og på oppstillingsplasser fra 31.12.2029. Det kan gjøres unntak for flyplasser med mindre enn 10 000 kommersielle flybevegelser som gjennomsnitt de siste år.

Artikkel 13 gjelder jernbane hvor det for infrastruktur som ikke omfattes av kollektivtransportforordningen (EU) 1315/2013, skal vurderes utvikling av teknologier for alternative drivstoff på strekninger som ikke kan elektrifiseres pga. lav nytte, som hydrogen og batteri-drevet tog.

Artikkel 14 har bestemmelser om nasjonale handlingsplaner. Et utkast skal sendes Kommisjonen innen 31.12.2024 og endelig plan skal sendes innen 31.12 2025. Det er gitt detaljert liste over innholdet planen, hva den kan inneholde, og krav til medvirkning fra både interessenter og lokale/regionale myndigheter. Planen skal være tydelig tiltaksorientert for å kunne oppfylle kravene som er definert for hver transportform, dvs. for kjøretøy, skip og fly.

Artikkel 15-17 fastsetter rapporteringsforpliktelser for nasjonalstatene og hva Kommisjonen skal publisere av informasjon fra medlemslandene.

Artikkel 18 stiller krav til medlemslandene at de innen 31. mars 2025 og hvert påfølgende år skal rapportereantall ladepunkt og el-kjøretøy, slik det fremgår av vedlegg III til forordningen.

Artikkel 19 dekker krav til brukerinformasjon i form av merking og informasjonskrav for sammenligning av drivstoffpris, som er en videreføring av karvene i direktiv (EU) 2014/94, og forordning (EU) 2019/1745, som samtidig oppheves fra 13. april 2024, jf. artikkel 25 og 26..

Artikkel 20 Databestemmelser

1. Medlemsstatene skal utpeke en organisasjon (IDRO) for identifikasjonsregistrering. Organisasjon for identifikasjonsregistrering utsteder og administrerer unike identifikasjonskoder (ID-kode) for å identifisere minst operatører av ladepunkter og leverandører; av mobilitetstjenester, senest den 14. april 2025.

2. Innen 14 april 2025, skal operatører sikre tilgjengeligheten av statiske data og dynamiske data om infrastruktur for alternativt drivstoff

Operatør av offentlig tilgjengelig ladepunkt og fyllepunkt for alternativt drivstoff skal gjøre følgende data tilgjengelig:

a) statiske data om ladepunkter som er tilgjengelige for allmennheten, og fyllepunkter for alternativt drivstoff:

i) den geografiske plassering av ladepunkt og fyllestasjon for alternativt drivstoff, ii) antall kontakter; iii) antall parkeringsplasser for personer med nedsatt funksjonsevne, iv) kontaktinformasjon til eieren og operatøren av ladestasjonen og fyllestasjonen; v) åpningstider;

b) ytterligere statiske data for offentlig tilgjengelig ladepunkt: i) identifikasjonskoder ID-kode), i det minste for operatøren av ladepunktet, (ii) type kontakt; iii) strømtype (vekselstrøm/likestrøm) (iv) maksimal effekt (kW) på ladestasjonen; v) ladepunktets maksimale effekt (kW) (vi) kompatibiliteten til kjøretøytypen;

c) dynamiske data om ladepunkter som er tilgjengelige for allmennheten, og fyllepunkter for alternative drivstoff som drives av dem: (i) driftsstatus (operativ/inaktiv); (ii) tilgjengelighet (i bruk/ikke i bruk); (iii) ad hoc pris (iv) om strømmen som leveres er 100 % fornybar (ja/nei).

Artikkel 20-3 Hver operatør av offentlig tilgjengelige lade- og påfyllingspunkter for alternativt drivstoff, eieren av disse punktene, skal sette opp et applikasjonsprogramgrensesnitt (API) som gir fri og ubegrenset tilgang til dataene nevnt i paragraf 2, og skal sende informasjon om dette API til de nasjonale tilgangspunktene. 

API-en til hver operatør av lade- og fyllepunkter skal overholde vanlige tekniske krav fastsatt av Kommisjonen i delegerte rettsakter nevnt i nr. 6 for å muliggjøre en automatisert og enhetlig datautveksling mellom operatørene av offentlig tilgjengelige lade- og tankpunkter og databrukere

Artikkel 20-4 Innen 31. desember 2024 skal medlemsstatene sørge for at dataene nevnt i nr. 2 i denne artikkelen gjøres tilgjengelig på et åpent og ikke-diskriminerende grunnlag for alle databrukere gjennom deres nasjonale tilgangspunkter i samsvar med de relevante bestemmelsene knyttet til slike data i delegert forordning (EU) 2022/670 (som ennå ikke er tatt inn i EØS-avtalen. Art. 3 i forordningen definerer nasjonale tilgangspunkt. Det nasjonale tilgangspunktet skal gi databrukere et felles punkt for innsyn i de data som er oppført i vedlegg til forordningen, herunder oppdaterte data gjort tilgjengelig av datainnehavere,) og i samsvar med ytterligere utfyllende spesifikasjoner som kan vedtas i samsvar med nr. 7 i denne artikkelen. Medlemsstatene som samler inn data under sine nasjonale tilgangspunkter, kan gi disse dataene videre til et felles europeisk tilgangspunkt ved hjelp av en API.

Artikkel 20-5, 6 og 7 har bestemmelser om plikt til Kommisjonen om å etablere et felles europeisk tilgangspunkt for data fra medlemslandene (20-5), kompetanse vedta avledete rettsakter, delegerte rettsakter (20-6) om tilleggsdata til 20-2, og gjennomøringsrettsakter om dataformat og kvalitet (20-7).

Artikkel 21 har regler om felles tekniske spesifikasjoner slik de fremgår av vedlegg II til denne forordningen. Videre kan Kommisjonen vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 22 i denne forordningen.

Artikkel 22-26 gir bestemmelser for Kommisjonen videre arbeid og ikrafttreden. Herunder at Kommisjonen kan vedta delegerte rettsakter i henhold til forordningen. Den vedtatte forordningen trådte i kraft i EU-landene 12.oktober (20 dager etter publisering i Official Journal.) Forordningen er bindende og skal gjennomføres direkte i medlemsstatene og gjelder fra 13. april 2024.

Annex I

Framdriftsrapporten som skal beskrive implementeringen av den nasjonale handlingsplanen iht. artikkel 13, skal minst inneholde punktene som er listet opp i Annex I til forordningen. Rapporten skal sendes Kommisjonen første gang innen 1. jan 2027. Det skal bl.a. settes mål for innfasing av lette og tunge kjøretøy for 2025. 2030 og 2035 fordelt på batterielektriske og hydrogenkjøretøy, samt plug-in hybrid for lette kjøretøy. Det skal også settes mål for ladeinfrastrukturen, hydrogenfyllestasjoner og LNG fyllestasjoner for kjøretøy, videre mål for landstrømsforsyning i havn i TEN-T nettverkene (kjerne og omfattende) og elektrisitetsforsyning for fly i TEN-T nettverket. Det skal også gis opplysninger om juridiske tiltak, som informasjon om lovgivende tiltak, regulatoriske og administrative tiltak for å støtte etablering av infrastrukturen, slik som byggetillatelser, tillatelser til parkeringsplasser og sertifisering av miljøegenskaper til energistasjoner.

Annex II

I vedlegg II oppgis tekniske spesifikasjoner for elektrisitetsforsyning til veitransport. De oppgitte spesifikasjonene er oppdaterte versjoner av standardene i direktiv (EU) 2014/94 med senere tillegg. Det er også listet opp "tomme" tekniske spesifikasjoner hvor det må Kommisjonen gis myndighet etter artikkel 20 nr 7 til å vedta nye rettsakter.

Annex III

1. Medlemsstatene skal klassifisere rapporteringen om anvendelsen av elektriske kjøretøy som følger:

- batteridrevne elektriske kjøretøy, klasse M1, N1, M2/3 og N2/3

- plug-in hybridkjøretøyer, klasse M1, N1, M2/3 og N2/3

2. Medlemsstatene skal klassifisere rapporteringen om etablering av offentlig tilgjengelige ladepunkter etter effektuttak og strømtype (likestrøm/vekselstrøm).

3. Det skal rapporteres på antall ladepunkt, ladestasjoner og samlet effektuttak.

Rettslige konsekvenser

Direktiv (EU) 2014/94 er gjennomført i norsk rett ved lov 19. juni 2020 nr. 95 om infrastruktur for alternativt drivstoff og tilhørende forskrift 7. september 2021 nr. 2692 om infrastruktur for alternativt drivstoff og forskrift om prissammenlikning på drivstoff og elektrisitet på energistasjoner. Førstnevnte forskrift er hjemlet både i lov om alternativt drivstoff og lov 21. juni 2019 nr. 70 om havner og farvann § 28 andre ledd, for det som gjelder forordningens bestemmelser om infrastruktur for landstrøm i havner til ulike skipkategorier. Gjennomføringen av forordningen i norsk rett vil kreve endring i lov om infrastruktur for alternativt drivstoff, Virkeområdet for gjeldende lov må utvides for å kunne inkludere bestemmelser om luftfart og jernbane. Forordningen er langt mer omfattende enn direktiv (EU) 2014/94 som oppheves. Forordningen vil gjennomføres som norsk forskrift med hjemmel i endret lov om infrastruktur for alternativt drivstoff og § 28 andre ledd i havne og farvannsloven. 

Det vil dermed være nødvendig å ta art. 103-forbehold ved innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Foreløpig er de økonomiske og administrative konsekvensene ikke vurdert. De ulike kravene til maksimal avstand mellom ladestasjoner og effektkrav vil kunne føre til økte kostnader hos både private aktører og det offentlige. Videre vil de omfattende kravene knyttet til informasjons- og datainnsamling kunne ha administrative konsekvenser. Men både Art. 3 om maksimal avstand mellom ladestasjoner for lette kjøretøy og Art 4 om tilsvarende for tunge kjøretøy og Art. 6 om hydrogenfyllestasjoner vil kunne føre til økte kostnader.  Art. 9 om krav til landstrøm i TEN-T-havner vil tilsvarende kunne gi økte kostnader til utbygging av nødvendig landstrøminfrastruktur.

Når det gjelder kravet om strømforsyning til parkerte fly i art. 12 mener Avinor at disse kravene ikke vil medføre særlig stor belastning, verken i form av økonomiske eller administrative konsekvenser, da mye av infrastrukturer er allerede på plass.

Generelt er det et krav i statsstøtteregelverket om at offentlig støtte skal være utløsende for et tiltak. Dersom forordningen medfører at det etableres krav som er rettslig bindende for norske bedrifter, og som påvirker at eventuell støtte ikke er utløsende for et tiltak, vil det kunne ha økonomiske konsekvenser for muligheten til å motta offentlig støtte til utbygging av infrastruktur for alternative drivstoff.  Foreløpig vurdering er at forslag til forordning ikke vil påvirke muligheten for å tildele offentlig støtte.

Vurdering

Det er overordnet positivt at EU-kommisjonen foreslår en revisjon av regelverket for infrastruktur for alternative drivstoff.  Et sammenhengende europeisk nettverk av infrastruktur or alternative drivstoff vil øke tilgjengeligheten og brukervennlighet ved nullutslippsløsninger i transportsektoren, noe som er viktig for å kunne nå nasjonale og internasjonale målsetninger om klimagassreduksjoner. Innfasing av nullutslippsteknologi som bruker alternative drivstoff som elektrisitet og hydrogen er viktige tiltak for å nå Norges målsetninger om å halvere utslippene fra transportsektoren innen 2030

Forslaget til forordning er svært detaljrikt og er i stor grad utarbeidet sett fra et forbrukerståsted. Hvordan forslaget vil innvirke på bransjen som man skal tilby alternative drivstoffløsninger i er i mindre grad reflektert

EØS relevans

Forordningen vil erstatte direktiv 2014/94/EU som er gjennomført i norsk rett ved lov om infrastruktur for alternativt drivstoff og tilhørende forskrifter. Selv om virkeområdet utvides bestemmelsene er lang mer omfattende og detaljert er hovedinnretningen og hensikten den samme som i direktivet og rettsakten vurderes som EØS-relevant og akseptabel. 

Vurdering av kravene for alternative drivstoff på vei

Elektrisitet

Anslag viser at utbredelsen av ladeinfrastruktur for lette elbiler i Norge i stor grad allerede tilfredsstiller kravene i reguleringen. Det kan være noen strekninger på E6 i Finnmark der avstandskravet ikke innfris, men forordningen åpner for unntak fra avstandskravet ved lave trafikkmengder. Kravet om samlet effektuttak og at minst et av ladepunktene skal ha et effektuttak på 150 kW innfris trolig ikke på alle strekninger i dag. Utbyggingen av ladeinfrastruktur skjer imidlertid kontinuerlig og som del av gjennomføringen av forordningen i norsk rett vil informasjon om ladeinfrastrukturen bli oppdatert, bl.a. for å avklare om det er behov for ytterligere investeringer.

Kravet til ladeinfrastruktur for tyngre kjøretøy er utformet på samme måte som for lette kjøretøy, med krav til effekt, samlet for hver pool og enkelt uttak, og maksimal avstand mellom hver pool på TEN-T veinettet. Ladeinfrastrukturen for tyngre kjøretøy har foreløpig et lite omfang. Det vil bli foretatt en nærmere vurdering av kravet om en ladepool for hver 12 mil for 15 % av TEN-T veilengden, herunder hvor det kan gjøres unntak ved lave trafikkmengder, men det må trolig investeres langs TEN-T veinettet for å innfri kravene i forordningen. 

Om kravet til betalingsløsninger og prisinformasjon

Kravet i artikkel 5 om betalingsløsninger, prisinformasjon og tilgjengelighet er allerede delvis tatt inn norsk rett ved at det fra 1. juli 2023 på nye ladepunkt med effektuttak fra og md 50 kW skal være mulig å betale for lading ved bruk av bankkort. Forskrift om prisinformasjon til kundene gjøres som del av oppfølging av ladestrategien fra 2022. I tillegg til kravene til selve betalingsløsningen og prisinformasjonen i Art. 5 er det også andre tekniske krav til ladepunktet som vurderes å være kurante å følge opp. Kravene om smart lading, art. 5-8 og digital oppkobling, art. 5-7, antas utviklet i samarbeid mellom produsenter av ladestolper og bilprodusenter.

Hydrogen

Kravene i artikkel 6 og 7 om maksimal avstand mellom hydrogenfyllestasjoner og tekniske løsninger herunder betaling mv. ved hydrogenstasjonene følger samme mal som artikkel 3, 4 og 5 for elektrisitet. Kravene skal være oppfylt innen 31. desember 2030, og det må foretas en nærmere vurdering av hva kravet vil bety, hvor det også tas hensyn til muligheten for å redusere kapasiteten med 50 % ved trafikkmengder for tunge kjøretøy under 2000 ÅDT. på TEN-T nettverket.

Kravene til infrastruktur for alternative drivstoff i sjøfart

Landstrøm

Kravene til landstrøm i TEN-T nettverket gjelder containerskip og passasjerskip, herunder ro-ro passasjer skip, høyhastighets passasjerskip og cruiseskip, over 5 000 bruttotonn. Det er imidlertid noe uklart hvordan kravene skal operasjonaliseres i praksis. Dette henger sammen med at AFIR-kravet til utbygging er knyttet til enkeltkaier eller terminaler i TEN-T-havner, mens kriteriene for å utpeke TEN-T-havner i første omgang er knyttet til Eurostats gods- og passasjerstatistikk, hvor en statistikkhavn i mange tilfeller består av en offentlig havn og en rekke private havner og industrikaier. Nærings- og fiskeridepartementet og Kystverket arbeider med å utrede nærmere hvordan regelverket kan forstås og hvilke konsekvenser det vil kunne ha med hensyn til utbygging av landstrømsanlegg.

Vurdering av kravene til lufthavner

På samtlige av Avinors lufthavner er det allerede tilrettelagt for direkte elektrisk forsyning både ved gate og ved fjernoppstillingsplasser. Forordningens mål for leveranse av strøm til fly vil derfor ikke føre til behov for ytterligere investeringer på de offentlige lufthavnene, men status for de andre lufthavnene må avklares. 

Brukerinformasjon og databestemmelser 

Kravene i artikkel 19 om brukerinformasjon på lade- og fylleinfrastruktur for veitransport viderefører kravene i gjeldende regelverk. Kravene i artikkel 20 om databestemmelser gjelder både faste og dynamiske data, som skal gjøres tilgjengelig for alle uten begrensninger via et felles nasjonalt register. Kravene i forordningen medfører at det må etableres et system for å motta og forvalte data fra den enkelte operatør i hvert land, slik at data kan gjøres tilgjengelig for andre. Kommisjonen skal sikre at det felles europeiske tilgangspunktet er lett tilgjengelig og kan brukes av alle databrukere, for eksempel gjennom opprettelsen av en dedikert nettportal. Organisering av datainnsamling fra operatørene og forvaltningen av disse dataene, må avklares ved gjennomføring av forordningen. 

Status

Forordning trådte i kraft 12. oktober 2023 og gjøres gjeldende fra 14. april 2024..