Kommisjonen anså det som nødvendig å underlegge bruken av bakmonterte aerodynamiske innretninger visse begrensninger, av hensyn til sikkerheten for andre trafikanter og for å sikre samsvar med betingelsene for kombinert transport. I artikkel 8b nr. 3 stilles det overordnede bruksmessige vilkår for ivaretakelse av disse hensynene. Implementerings­forordningens formål er å presisere hvilke begrensninger som gjelder og å sikre ensartet gjennomføring av kravene i 96/53/EF artikkel 8b nr. 3. Kommisjonen er i samme artikkel nr. 4 gitt delegert myndighet til å vedta gjennomføringsrettsakter med nærmere bestemmelser for å sikre ensartede vilkår for gjennomføringen av nr. 3.

Forordningens artikkel 2 gir definisjoner av innretninger, bruksstilling og lukket stilling, som vurderes å være selvforklarende.

Det gis utdypende vilkår for bruk i artikkel 3, jf. 96/53/EF artikkel 8b nr. 3.

Artikkel 3 nr. 1 gir medlemsstatene adgang til å forby bruk av innretninger i utslått stilling i og mellom byer, dersom dette anses som nødvendig sett hen til slike områders særskilte egenskaper, særlig der fartsgrensen er maksimalt 50 km/t og hvor det finnes myke trafikanter.

Artikkel 3 nr. 2 stiller et generelt påbud om at innretningene skal være i lukket stilling i situasjoner og områder hvor det er nødvendig å utvise særlig oppmerksomhet eller hensynsfullhet, eksemplifisert som ved manøvrering, rygging eller parkering av kjøretøyet, i parkert tilstand og ved lasting og lossing av varer.

Artikkel 3 nr. 3 gir særlige vilkår for bruk i intermodal transport ved å kreve at innretningene er i lukket stilling ved forberedelse av og under intermodal transport, og ved å begrense hvilke bredder innretningene kan tilføre kjøretøyet i lukket stilling.

Artikkel 3 nr. 4 krever at defekte, usikre eller sviktende innretninger skal holdes i lukket stilling, og om mulig demonteres umiddelbart.

Artikkel 3 nr. 5 unntar utstyr som ikke medfører at kjøretøyet eller vogntoget overskrider tillatte dimensjoner, fra kravene om at utstyret skal slås sammen i situasjoner som beskrevet i nr. 2 og ved forberedelse av og under intermodal transport i nr. 3 bokstav a.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Nasjonalt er generelle bestemmelser om tillatte vekter og dimensjoner for bruk av kjøretøy på offentlig veg regulert i forskrift 25. januar 1990 nr. 92 om bruk av kjøretøy kapittel 5. Forskriftens kapittel 5 gjennomfører også direktiv 96/53/EF, som er hjemmelen for denne implementeringsforordningen.

Som følge av at både de nødvendige endringer i forordning 1230/2012 og den implementerende forordningen nå er vedtatt og trådt i kraft i EU, må bestemmelsene i 96/53/EF artikkel 8b implementeres i norsk rett sammen med den nå vedtatte implementerende forordningen med brukskrav. Bestemmelsene i 96/53/EF artikkel 8b må inntas i forskrift om bruk av kjøretøy § 5-4 nr. 4.

Den implementerende forordningens bestemmelser kan inntas ved en henvisning i § 5-4 nr. 4.

Implementering krever ikke lovendringer da vegtrafikkloven § 13, hvor forskrift om bruk av kjøretøy er hjemlet, i annet ledd gir Departementet hjemmel til å gi «nærmere bestemmelser om bruk, og om konstruksjon, innretning, vekt, mål og utstyr, herunder verneutstyr, m.m. for de forskjellige grupper av kjøretøyer».

Om man nasjonalt ønsker å benytte å regulere bruk av utstyret nærmere, herunder ved planoverganger, vil bli vurdert ifm. forskriftsarbeidet.

Vegdirektoratet vil også påpeke at regelverket om tillatte vekter og dimensjoner i Norge gjelder for offentlig veg. Offentlig veg må forstås som definert i veglova § 1, altså «veg som blir halden ved like av stat, fylkeskommune eller kommune». Situasjonene som beskrives i artikkel 3 nr. 2 og nr. 3 bokstav a ofte vil forekomme utenfor offentlig veg, for eksempel på terminalområder, parkeringsplasser, private avkjørsler o.l.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige

Siden forbudet mot bruk av utstyret i oppslått stilling i artikkel 3 nr. 2 er noe skjønnsmessig utformet, antar Vegdirektoratet at transportbransjen vil etterspørre informasjon og veiledning fra Statens vegvesen om hvordan de skal fortolkes. Statens vegvesen vil utarbeide veiledning både til bransjen og egne kontrollører.

Kontroll av utstyret antas ikke å medføre nevneverdige merbelastninger på Statens vegvesens utekontroll, ettersom innretningene skal være typegodkjent og merket iht regler for dette. Noe opplæring i vurdering av skjønnsmessige situasjoner må påregnes.

Økonomiske og administrative konsekvenser for private

Den skjønnsmessige utformingen av enkelte av bestemmelsene kan gjøre det noe vanskelig for sjåførene å følge regelverket, med mindre Statens vegvesen som påpekt ovenfor utarbeider gode veiledninger. Det fordrer også at transportbedrifter som skal benytte slike innretninge utarbeider gode interne rutiner for når utstyret skal være i lukket stilling.

Vurdering
Selve adgangen til å benytte bakmonterte aerodynamiske innretninger er regulert i direktiv 96/53/EF, som endret ved endringsdirektiv 2002/7/EF, 2015/719/EU (se EØS-notat om endringsdirektiv 2015/719/EU, der forslaget om adgangen til å benytte aerodynamiske innretninger ble ansett som positivt) og forordning (EU) 2019/1942. I det følgende vurderes derfor kun bestemmelsene i implementeringsforordningen.

Vegdirektoratet er positive til at Kommisjonen, via gjennomførelsesrettsakter, gir detaljerte bestemmelser for å sikre lik regulering av og ivaretakelse av de forhold som fremgår av 96/53/EF artikkel 8b nr. 3. Det samme gjelder at den endelige versjonen av den implementerende forordningen kun omhandler rene bruksmessige forhold, ved at krav for å ivareta trafikksikkerhetsmessige forhold knyttet til innretningenes konstruksjon og montering inntas i typegodkjennings­regelverket. Vegdirektoratet vurderer det også som positivt at aerodynamisk utstyr, som stikker ut mer enn 500 mm skal være typegodkjent, og at de nødvendige bestemmelser for å ivareta dette vil inntas i forordning 1230/2012 gjennom forordning (EU) 2019/1892.

Vegdirektoratet bemerker at flere av bestemmelsene i forordningen er skjønnsmessig utformet, både ved at myndighetene i medlemsstatene selv kan avgjøre om de ønsker å begrense adgangen til å benytte utstyret i byer og bynære strøk og hvilke begrensninger de i så fall vil sette, og at tilfellene hvor forordningen direkte forbyr bruk av ustyret i bruksstilling er svært skjønnsmessig beskrevet («situasjoner hvor det er behov for særlig oppmerksomhet eller hensynsfullhet»). Det må forventes at reglene vil bli praktisert forskjellig i medlemsstatene. Samtidig legger dette også til rette for at medlemsstatene i større grad kan hensynta særlige forhold.

Vegdirektoratet påpeker at i Norge er vegnettet er delt i tre kategorier med hensyn til tillatt vogntoglengde, det vil si 19,50-, 15,00- og 12,40-veger i tillegg til de særlige vegnettene for tømmertransport og modulvogntog. Inndelingen i 19,50-, 15,00- og 12,40-veger samsvarer ikke med forordningens deling i byer og bynære strøk på den ene siden og øvrige veger på den andre. For eksempel har all offentlig veg i Oslo by tillatt vogntoglengde 19,50 m, mens svært mye veg utenfor det som kan karakteriseres som «bynære strøk» har tillatt vogntoglengde 12,40 m på grunn av vegbredde og kurvatur. Det er imidlertid usikkert om det i det hele tatt vil være aktuelt å montere utstyr på single lastebiler som kan trafikkere 15,00- og 12,40-vegene. For øvrig antar Vegdirektoratet at dersom bruk av aerodynamiske innretninger viser seg å utgjøre et problem på bestemte, svært trange punkter, kan tillatt lengde inkludert utstyr i både bruksstilling og lukket stilling begrenses med skilt 312 Lengdegrense, på bakgrunn av 96/53/EF artikkel 7.

Status
Statens vegvesen har hatt forslag til nødvendige forskriftsendringer for å implementete denne kommisjonsforordningen og kommisjonsforordning 2019/1892 (se eget EØS-notat) på høring. Arbeidet er per dd. ikke ferdigstilt.