BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, siste oppdatert 12.12.2019)

Sammendrag av innholdet
EU-kommisjonen la frem forslag til ny forordning om forbrukervernsamarbeid den 25. mai 2016. Formålet er å sikre økt etterlevelse av europeiske forbrukervernregler. Evaluering av gjeldende forordning viste at i) europeiske forbrukervernregler blir i stor grad ikke fulgt, ii) reglene særlig innen transport og finans er ikke omfattet av forordningen, iii) håndhevingsorganenes ulike myndighet etter nasjonal rett vanskeliggjør et effektivt samarbeid, iv) det mangler tilstrekkelige retningslinjer for hvordan større overtredelser som rammer forbrukere i flere medlemsland skal håndteres (grenseoverskridende saker). Hoveddelen av det Kommisjonen foreslo ble vedtatt, men med en del endringer.

Samarbeidsreglene: Forordningen inneholder detaljerte regler om hvordan håndhevingsorganene, og i enkelte tilfeller kommisjonen, skal samarbeide i grenseoverskridende saker. Håndhevingsorganene skal varsle hverandre og EU-kommisjonen og dele informasjon. ECC-kontorene (Forbruker Europa) og forbrukerorganisasjoner som for eksempel Forbrukerrådet skal kunne delta i dette varslingssystemet.

Håndhevingsorganenes undersøkelses- og håndhevingsmyndighet: 

For å undersøke om det foreligger lovbrudd, skal håndhevingsorganene etter ny forordning kunne i) kreve opplysninger fra næringsdrivende og offentlige myndigheter, ii) gjennomføre nødvendige stedlige tilsyn, og iii) kjøpe varer og tjenester som testkjøp, om nødvendig med skjult identitet, for å påvise overtredelser og for å innhente bevismateriale. Dersom de oppdager at det foreligger en overtredelse, skal de kunne i) vedta midlertidige tiltak for raskt å kunne stanse overtredelser, ii) forsøke å få forpliktende tilsagn fra næringsdrivende om at overtredelsen skal opphøre og om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere, iii) skriftlig pålegge den næringsdrivende å stanse overtredelsen, iv) stanse eller forby overtredelser, v) informere berørte forbrukere om hvordan de kan søke om erstatning i henhold til nasjonal rett, vi) fjerne digitalt innhold på eller begrense tilgangen til nettbaserte grensesnitt, sette en tydelig advarsel til forbrukerne på det nettbaserte grensesnittet og eventuelt stenge tilgangen til disse og vii) ilegge sanksjoner for brudd på forbrukervernreglene, og for manglende overholdelse av håndhevingsorganenes pålegg.

Hovedforskjellen mellom gjeldende og ny forordning:

Både gjeldende og ny forordning regulerer samarbeidet mellom håndhevingsorganene i EU/EØS-området, og hvilken undersøkelses- og håndhevingsmyndighet nasjonale organer skal ha som minimum. I korte trekk er hovedforskjellen mellom gjeldende og ny forordning følgende:

• Ny forordning har et større fokus på overtredelser innenfor den digitale sfæren.

• Håndhevings- og samarbeidsreglene utvides til å gjelde på flere områder enn i dag. Nye rettsakter er for eksempel boliglånsdirektivet (2014/17/EU) og betalingskontodirektivet (2014/92/EU).

• I likhet med gjeldende forordning gjelder ny forordning overtredelser som skader eller kan skade den kollektive forbrukerinteressen. Ny forordning vil imidlertid også gjelde overtredelser som er avsluttet.

• Håndhevingsorganene gis utvidet myndighet til å undersøke brudd på og håndheve reglene. Forordningen gir for eksempel organene myndighet til å treffe midlertidige tiltak for raskt å kunne stanse overtredelser. Myndigheten blir særlig utvidet i den digitale sfæren.

• Kommisjonen har fått en mer sentral rolle og skal blant annet være koordinator ved utbredte overtredelser dersom organene ikke blir enige. Kommisjonen skal også samordne kontrollaksjoner for å avdekke overholdelse eller overtredelse av forbrukervernreglene.

Rettslige konsekvenser
Gjennomføring av forordningen gjør det nødvendig med endringer i norsk lovgivning. Forordningen berører særlig Forbrukertilsynet, men også Helsedirektoratet, Legemiddelverket, Lotteritilsynet, Luftfartstilsynet, Medietilsynet, Sjøfartsdirektoratet, Statens jernbanetilsyn og Statens vegvesen. Dette nødvendiggjør endringer i sektorlovgivningen som regulerer disse.

Forslag til gjennomføring av forordningen i norsk rett er utredet av Barne- og familiedepartementet i samarbeid med berørte departementer. Forslag til gjennomføringen av forordningen i norsk rett for Forbrukertilsynet, Luftfartstilsynet, Sjøfartsdirektoratet, Statens vegvesen og Statens jernbanetilsyn var på alminnelig høring fra 28. juni til 28. september 2018. Forslag til gjennomføringen i norsk rett for Legemiddelverket var på alminnelig høring fra 4. oktober 2018 til 4. januar 2019. Endringene for Helsedirektoratet ble sendt på høring av Helse- og omsorgsdepartementet 8. april med høringsfrist 27. mai 2019. Kulturdepartementets høring med forslag til endringer for Medietilsynet og Lotteritilsynet var på høring fra henholdsvis 8. mai til 18. juni og 13. mai til 24. juni 2019.

Økonomiske og administrative konsekvenser
De økonomiske og administrative konsekvensene av gjennomføringen i norsk rett vil være minimale. Flere av organene som oppnevnes som håndhevingsorgan etter forordningen, er allerede oppnevnt etter gjeldende forordning. Dette gjelder Forbrukertilsynet, Legemiddelverket, Lotteritilsynet, Luftfartstilsynet, Helsedirektoratet og Medietilsynet. Ansvarsområdene deres blir dermed ikke utvidet. Enkelte håndhevingsorganer er imidlertid nye. Dette er Sjøfartsdirektoratet, Statens jernbanetilsyn og Statens vegvesen. Disse har likevel allerede i dag ansvar for håndhevingen av regelverket de skal ha ansvar for etter forordningen. Oppnevningen vil dermed ikke føre til at deres ansvarsområde utvides.

De fleste norske håndhevingsorganene som omfattes av forordningen, har allerede mesteparten av myndigheten som kreve. Myndigheten til å gå i dialog med næringsdrivende om avhjelpende tiltak for berørte forbrukere, og myndigheten til å fjerne digitalt innhold m.m. kan medføre økt ressursbruk. Et tettere samarbeid mellom håndhevingsorganene i EØS-området, kan også medføre flere henvendelser til norske organer, men det forventes ikke en stor økning i saksmengden. Økonomiske og administrative konsekvenser dekkes innenfor ordinære budsjettrammer.

Eventuelle konsekvenser for næringsdrivende vil skyldes mer effektiv håndheving av forbrukervernreglene, noe som kan resultere i at håndhevingsorganene i større grad utøver sin undersøkelsesmyndighet, iverksetter samordnede tiltak, og ilegger sanksjoner. Myndigheten til å fjerne digitalt innhold på nett vil eksempelvis kunne være inngripende overfor næringsdrivende som får sin nettside stengt ned på grunn av en overtredelse.

Sakkyndige instansers merknader
Departementet sendte Kommisjonens forslag på høring i 2016. Forordningen har vært behandlet i Spesialutvalget for forbrukersaker, som anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. 

Vurdering
For å få et velfungerende indre marked med handel over landegrensene og like konkurransevilkår for de næringsdrivende er det avgjørende at forbrukernes rettigheter ivaretas i hele EØS-området. For forbrukere, næringsdrivende, og samfunnet for øvrig, er det viktig at håndhevingsorganene har det verktøyet de trenger for å kunne avdekke overtredelser, og for å kunne handle raskt og effektivt når de avdekker en overtredelse. Forordningen innebærer en modernisering og styrking av det felleseuropeiske samarbeidet om håndheving. I tillegg utvides virkeområdet ved at flere rettsakter omfattes av samarbeidet.

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for forbrukerspørsmål, som anser den EØS-relevant og akseptabel. Det er oppnådd enighet om gode løsninger som bidrar til at ESA kan ivareta sin funksjon under to pilar-strukturen på en tilfredsstillende måte. ESA vil utferdige "opinion" dersom det er et EØS/EFTA-land som er anmodet om å gjøre noe. Dette følger av EØS-avtalen. For at ESA skal kunne utføre sine oppgaver etter forordningen, tas det inn en tilpasningstekst som tydeliggjør at ESA skal ha tilgang til den elektroniske databasen som brukes i samarbeidet. I tillegg medfører tilpasningsteksten et avvik fra det som ellers ville ha fulgt av EØS-avtalen og dens protokoller. Det knytter seg til beregningen av når det foreligger en kvalifisert "utbredt overtredelse med unionsdimensjon", dvs. en overtredelse, som er så utbredt at særlige mekanismer trer inn. Etter mye diskusjon i forhandlingene om terskelen, ble det inngått et kompromiss om at overtredelser som berører 2/3 av medlemsstatene og 2/3 av befolkningen i EU skal regnes som kvalifiserte. Dersom EFTA EØS-landene regnes inn, vil terskelen for å gripe inn bli høyere, og forbrukervernet dermed dårligere. Det er derfor ønskelig at EØS EFTA-landene ikke tas med i beregningen. Tilpasningsteksten vil medføre dette resultatet. 

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status
Forslaget til ny forordning ble lagt frem av EU-kommisjonen 25. mai 2016. BLD sendte forslaget på høring, og et ble utarbeidet en norsk posisjon. En felles EØS EFTA-uttalelse ble vedtatt 1. desember 2016 og oversendt EU-siden. Forordningen ble formelt vedtatt 12. desember 2017. Den trådte i kraft i januar 2018, og skal anvendes fra 17. januar 2020.

Beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen ble tatt av EØS-komiteen 14. juni 2019 (beslutning nr. 172/2019) med forbehold om Stortingets samtykke.

Proposisjon (forslag til lovvedtak og stortingsvedtak) om gjennomføring av forordningen og om samtykke til innlemmelse i EØS-avtalen ble fremmet 1. november 2019, jf. Prop. 8 LS (2019-2020). Proposisjonen er tilgjengelig her.