(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 15.11.2025)

Sammendrag av innhold

Direktiv (EU) 2018/2001 (fornybardirektiv II) stiller krav til at skogbiomasse benyttet til energiformål må oppfylle bestemte bærekraftskriterier for å kunne regnes med i blant annet medlemslandenes fornybarmål i direktivet. Fornybardirektiv II artikkel 29 nr. 1 krever i tillegg at fast biomasse brukt i anlegg som produserer strøm, varme, kjøling eller brensler og som har en samlet nominell innfyrt termisk effekt over visse terskler, må oppfylle bærekraftskriteriene.

Kriteriene for skogsbiomasse er gitt i artikkel 29 nr. 6 og 7. Formålet med kriteriene er å minimere risikoen for bruk av skogsråstoff fra ikke-bærekraftig produksjon. Kriteriene til skogsbiomasse er delt i to kategorier; kriterier til skogforvaltning (gitt i artikkel 29 nr. 6) og LULUCF-kriterier[1] (i artikkel 29 nr. 7).

Kriteriene for skogsbiomasse kan oppfylles gjennom at nasjonal eller regional lovgiving ivaretar kriteriene (såkalt A-nivå). Dersom det ikke finnes lovgiving som ivaretar kriteriene der skogsbiomassen høstes, må oppfyllelse av kriteriene dokumenteres på områdenivå (såkalt B-nivå). Forordning (EU) 2022/2448 gir operasjonelle retningslinjer til medlemsstater om hvordan de skal kreve at økonomiske aktører dokumenterer oppfyllelse av bærekraftskriteriene for skogsbiomasse.

Kriteriene for skogsbiomasse i fornybardirektiv II er gjeldende i norsk regelverk om EUs klimakvotesystem i dag. Etter gjennomføring av fornybardirektiv II nasjonalt, må anlegg som bruker fast biomasse til produksjon av elektrisitet, varme/kjøling og brensler og som har en samlet nominell innfyrt termisk effekt over visse terskler, også oppfylle bærekraftskriteriene.

[1] LULUCF er en forkortelse for "Land use, land-use change and forestry" (arealbruk, arealbruksendringer og skogbruk).

Innhold i rettsakten

Forordning (EU) 2022/2448 inneholder bindende veiledning til hvordan medlemsstatene skal sikre at kravene til skogsbiomasse i fornybardirektiv II oppfylles og dokumenteres. Forordningen gir ikke direkte plikter til aktørene, men er rettet mot medlemsstatene. Den medfører at medlemsstatene skal sikre at dokumentasjon på oppfyllelse av kriteriene for skogsbiomasse er i tråd med forordningen.

Forordningen inneholder relevante definisjoner, og utdyper hva som ligger i kravene som stilles til medlemsstatene i fornybardirektiv II. Det gjelder særlig kravene til at medlemsstatene skal sørge for at økonomiske aktører rapporterer korrekt informasjon om bærekraftsegenskaper for skogsbiomasse, samt sørge for tilstrekkelig revisjon og transparens.

Dersom økonomiske aktører skal kunne oppfylle kriteriene til skogforvaltning i artikkel 29 nr. 6 i fornybardirektiv II på A-nivå, utdyper forordningen at medlemsstatene skal kreve at det gjennomføres en risikovurdering som dokumenterer at kriteriene er ivaretatt, jf. artikkel 30 nr. 3 i fornybardirektiv II. Forordningen utdyper også hva som skal inngå i en slik risikovurdering.

Dersom ett eller flere av kriteriene til skogforvaltning ikke blir overholdt på A-nivå, følger det av fornybardirektiv II at det må finnes kontrollsystemer på områdenivå som sikrer oppfyllelse av kriteriene (B-nivå). Forordning (EU) 2022/2448 utdyper at medlemsstatene da skal kreve at økonomiske aktører fremskaffer nøyaktig, oppdatert og kontrollerbar dokumentasjon. Dokumentasjonen skal inkludere den geografiske avgrensningen av området hogsten har foregått på som skal oppfylle kriteriene, og det skal dokumenteres at det finnes kontrollsystemer på plass for det aktuelle området som sikrer oppfyllelse av skogskriteriene. Forordningen lister også opp eksempler på hva som kan regnes som dokumentasjon på oppfyllelse av de ulike kriteriene til skogforvaltning.

For LULUCF-kriteriene i artikkel 29 nr. 7 i fornybardirektiv II gir forordningen utfyllende beskrivelser til hva landet skogsbiomassen kommer fra skal ha inkludert i sitt nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen for å oppfylle kriteriet på A-nivå. Dersom landet ikke oppfyller kriteriet i sitt nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen, angir fornybardirektiv II at kriteriet kan oppfylles dersom landet skogsbiomassen er høstet fra har nasjonal eller regional lovgivning for det aktuelle området for å bevare eller øke karbonlagrene og bevis på at de rapporterte LULUCF-utslippene ikke er større enn opptakene. Forordning (EU) 2022/2448 utdyper hvordan medlemslandene da skal kreve at dette dokumenteres, og hvor langt tilbake i tid utslipp og opptak skal dokumenteres for den aktuelle hogsten.

Dersom dette mangler, angir forordningen hvilken informasjon og dokumentasjon medlemsstatene skal kreve at økonomiske aktører fremskaffer for å dokumentere at karbonlagrene i skogen opprettholdes eller styrkes over tid gjennom forvaltningssystemer på områdenivå (B-nivå).

Merknader

Rettsakten er hjemlet i artikkel 29 nr. 8 i direktiv (EU) 2018/2001, som videre er hjemlet i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte, artikkel 290.

Rettsakten er en gjennomføringsforordning til fornybardirektiv II.

Rettslige konsekvenser

Rettsakten må gjennomføres ved henvisning, og plasseringen i norsk rett vil ses i sammenheng med gjennomføring av reglene i direktiv (EU) 2018/2001.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Gjennomføringen av rettsakten anses ikke å ha betydelige økonomiske og administrative konsekvenser for norske myndigheter eller næringslivet.

Kravet om oppfyllelse av bærekraftskriteriene for skogsbiomasse er gitt i fornybardirektiv II. Aktørene som skal oppfylle kriteriene etter fornybardirektiv II vil måtte dokumentere dette, uavhengig av gjennomføring av forordning (EU) 2022/2448. Implementering av forordning (EU) 2022/2448 vil trolig føre til tydeligere retningslinjer fra norske myndigheter for hvordan kriteriene skal oppfylles og dokumenteres. Dette kan igjen potensielt forenkle byrden for anlegg som må oppfylle kriteriene til skogsbiomasse og bidra til en mer harmonisert praksis.  

Vurdering

Rettsakten vurderes å være EØS-relevant og akseptabel.

Norge støtter formålet om å sikre bærekraftig bruk av skogbiomasse i tråd med artikkel 29 i (EU) 2018/2001. Klare operasjonelle retningslinjer vil forenkle og gi mest mulig lik gjennomføring for næringslivet og styrke kontrollmulighetene for myndighetene.

Status

Gjennomføringsforordningen ble vedtatt av Kommisjonen 13. desember 2022, publisert i EU-tidende 14. desember 2022 og trådte i kraft 3. januar 2023.