BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 2.1.2012)

Sammendrag av innhold
Europakommisjonen la den 23.1.2008 frem forslag til et direktiv for å fremme bruken av fornybar energi. Direktivet er en oppfølging av det europeiske råds vedtak av mars 2007 om et bindende EU-mål på 20 prosent fornybarandel i energiforbruket og 10 prosent fornybarandel i totalt drivstofforbruk i EU i 2020. Det europeiske råd (DER) vedtok direktivet som en del av energi- og klimapakken den 12.12.2008, mens Europaparlamentet (EP) stemte over direktivet i plenum og vedtok det noen dager senere (17.12.2008). Det endelige vedtak er fromalisert den 23. april 2009 og ble publisert i Official Journal 5. juni 2009. Direktivet er en del av en pakke som også inkluderer justeringer i kvotedirektivet og et direktiv for lagring av CO2. Det har skjedd vesentlige endringer i fornybardirektivet fra forslag til endelig vedtak. Blant annet er fleksibilitetsmekanismene i direktivet utviklet gjennom behandling i råd og Europaparlament. 

Direktivet omfatter både elektrisitet, oppvarming/avkjøling og transport. Dette er en utvidelse av fornybardirektivet fra 2001, som kun omfattet elektrisitet. Direktivforslaget vil endre og oppdatere bestemmelser og forpliktelser i fornybardirektivet fra 2001 og biodrivstoffdirektivet fra 2003. Direktivforslaget har en dobbel hjemmel i artikkel 95 (indre marked) og i artikkel 175 (miljø). Kommisjonen har merket direktivet som EØS-relevant.

Direktivet gir et felles rammeverk for å stimulere til ny utbygging og oppgradering av anlegg som skal gi mer fornybar energi. Det setter obligatoriske nasjonale mål for andel fornybar energi av totalt energiforbruk (fordelt mellom medlemsland i et anneks til direktivet) og for en bindende nasjonal andel fornybar energi i transportsektoren på 10 prosent. Det settes noen overordnede rammer for ulike samarbeidsmekanismer mellom land (også kalt fleksibilitetsmekanismer). Videre er det bestemmelser om opprinnelsesgarantier, administrative prosedyrer, informasjon, opplæring og nettadgang for elektrisitet fra fornybare energikilder. Direktivet etablerer også bærekraftskriterier og rapporteringskrav for biodrivstoff og andre flytende biobrensler (bioliquids).

Direktivet har følgende hovedinnhold:

• Direktivet har som mål å etablere et felles rammeverk for å fremme fornybare energikilder. Hver medlemsstat skal bidra til å oppfylle sine mål for andel fornybar energi i forbruket innen 2020 slik at det bidrar til det overordnede EU-målet om en 20 prosent andel i 2020. Målene for de enkelte land står oppført i Anneks I i direktivet. I tillegg kommer et bindende mål om 10 prosent fornybarandel i transportsektoren. Medlemslandene skal ta de skritt som trengs for at fornybarandelen minst er lik den indikative banen som er satt opp i del B av Annex I. For å oppnå målene i overensstemmelse med artiklene 5 til 11, kan medlemslandene velge å bruke nasjonale støttesystemer og ulike samarbeidsmekanismer (artikkel 6 til 11). Det settes regler for hvordan andelen i transportsektoren skal beregnes. Blant annet skal elektrisitet fra fornybare kilder til transport telle 2,5 ganger faktorinnsatsen. (Artikkel 1 og 3). 

• Medlemsland skal sette opp handlingsplaner for arbeidet med fornybar energi som inkluderer områdene i direktivet; elektrisitet, oppvarming/avkjøling og transport. Mål for de tre delsektorene skal adresseres i handlingsplanen. Innen 30. juni 2009 skal Kommisjonen legge frem en mal for disse handlingsplanene. Handlingsplanene skal være Kommisjonen i hende innen 30. juni 2010. Medlemslandene skal i tillegg, seks måneder før handlingsplanene leveres (dvs. 31.12.2009), sende inn prognosedokument som viser overskudd av fornybar energi sammenliknet med den indikative banen som kan overføres til andre medlemsland i samsvar med samarbeidsmekanismene i direktivet slik de er nedfelt i artikkel 6 til 11 ( artikkel 4.3.a.) Dette prognosedokumentet skal også omfatte det anslåtte potensial for anvendelse av samarbeidsmekanismene. Medlemslandene skal også rapportere inn den anslått etterspørsel etter fornybar energi som ikke dekkes opp gjennom innenlandsk produksjon (artikkel 4.3.b). 

• De medlemslandene som ikke når delmålene, skal levere inn en justert handlingsplan året etter. Kommisjonen kan imidlertid frita medlemsland for dette under spesielle omstendigheter hvor land ikke klarer målet med en liten margin (Artikkel 4.4). 

• Definisjoner av begreper og beregningsmetode for fornybarandelen er oppført i artikkel 2 og 5.

• Artikkel 6-11 omtaler ulike samarbeidsmekanismer (også kalt fleksibilitetsmekanismer) som medlemslandene kan velge å ta i bruk for å nå fornybarmålet. Fornybar energi utover det som trengs til eget måltall kan overføres statistisk fra ett medlemsland til et annet (artikkel 6). Felles energiprosjekter innen elektrisitet, varme og kjøling kan utvikles (artikkel 7 og 8). For elektrisitet kan det også samarbeides om prosjekter i tredjeland (artikkel 9 og 10). Det må avtales hvor store andeler av prosjektets energiproduksjon som skal telle mot de ulike landenes mål. I tillegg kan to eller flere medlemsland koordinere støttesystemer eller etablere felles støttesystemer (artikkel 11).

• En kapasitetsutvidelse av et eksisterende anlegg, skal behandles som produksjon fra nytt anlegg (artikkel 12).

• Det settes krav for nasjonale regler og fremgangsmåter rundt autorisering, sertifisering og lisensiering av produksjonsanlegg og tilhørende transmisjonsinfrastruktur. Medlemslandene skal definere tekniske spesifikasjoner som må være oppfylt for at utstyr og systemer som kan bruke fornybar energi skal kunne oppnå støtte. Der EU-standarder finnes, skal disse brukes. Det settes bestemmelser om at bygningsreguleringer og -reglement skal fremme energieffektivisering og energi fra fornybare kilder. (Artikkel 13).

• Medlemslandene skal sørge for at informasjon om støttetiltak er tilgjengelig for alle relevante aktører. De skal også sørge for at markedet har informasjon om gevinster, kostnader og energieffektivitet ved forskjellig utstyr som kan bruke energi fra fornybare kilder. Sertifiseringssystemer for installatører av biomassekjeler og -ovner, solcellesystemer, grunne geotermiske systemer og varmepumper skal være tilgjengelige innen 31. desember 2012. Retningslinjer for planleggere og arkitekter skal foreligge, slik at disse kan ta optimale valg i bygg- og rehabiliteringsprosessen. (Artikkel 14).

• For å kunne garantere sluttbrukere at en andel eller mengde energi i en leverandørs energimiks er fra fornybare energikilder, skal medlemslandene sørge for at leverandører av fornybar elektrisitet eller varme/kjøling kan få utstedt opprinnelsesgarantier (OG-er) på forespørsel. OG-er er kun for varedeklarasjon og skal ikke ha en funksjon i medlemslandenes måloppnåelse. En enhet energi skal kun kunne telles én gang og OG-en må brukes innen 12 måneder etter at energienheten ble produsert. Medlemslandene selv eller kompetente organer skal overvåke utsteding, overføring og kansellering av garantiene. (Artikkel 15).

• Medlemslandene skal sørge for at overføringsnettet for elektrisitet er utbygd i tilstrekkelig grad for å sikre en god driftssikkerhet i kraftsystemet, og med det legge til rette for videre utvikling av kraftproduksjon fra fornybare energikilder. Direktivet legger opp til at myndighetene skal sette i gang tiltak for å få fortgang i konsesjonsbehandling av søknader om utbygging av overføringsnettet. Direktivet legger visse rammer for nettselskapene med sikte på å sikre gode vilkår for produsenter av fornybar elektrisitet. Medlemsland skal kunne velge mellom enten prioritert adgang for fornybar energi eller garantert adgang for fornybar energi. Nettselskapenes vilkår når det gjelder nettilknytning, innmatning av produksjon, tariffering etc. må være ikke-diskriminerende, objektive og gjennomsiktige for å legge til rette for kraftproduksjon fra fornybare energikilder. Samtidig må driftssikkerheten i kraftsystemet hensyntas. Medlemslandene skal etterse at nettselskapene gjennomfører nødvendige tiltak. Medlemslandene skal i de nasjonale handlingsplanene også vurdere behovet for å bygge ut infrastruktur for fjernvarme og -kjøling fra fornybare energikilder. (Artikkel 16).

• Direktivet setter en rekke kriterier for biodrivstoffs bærekraftighet for at det skal få telle med i måloppnåelsen (artikkel 17).

• Det settes videre verifiseringskrav for produsenter/importører/distributører (economic operators) (artikkel 18). Det foreslås beregningsmetoder og standardverdier for beregning av klimagass­besparelse (artikkel 19). Myndighetene skal gi brukerne informasjon om tilgangen og miljøfordelen for alle fornybare energikilder til transport. Biodrivstoff fra alternative råvarer skal telle dobbelt ift. nasjonale omsetningskrav for biodrivstoff (artikkel 21).Beregningsmetoder, spesifikasjoner og lignende er oppført i Annex III og V. Se også eget notat om biodrivstoff. 

• Hver medlemsstat skal rapportere til Kommisjonen om fremgang i energibruken fra fornybare kilder. Første rapportering har frist 31. desember 2011, rapporteringen skal så foregå annet hvert år etter det. Direktivet gir retningslinjer for hva rapporteringen skal omfatte, spesielt for første rapportering (artikkel 22).

• Kommisjonen er gitt en rekke forpliktelser når det gjelder rapportering i direktivet. Kommisjonen skal overvåke og rapportere på biodrivstoff hvert annet år fra 2012. Kommisjonen skal også innen 31. desember 2010 presentere en analyse og handlingsplan for fornybare energikilder. Senest i 2014 skal Kommisjonen presentere en rapport, hvor elementer som biodrivstoff og samarbeidsmekanismer skal adresseres. I 2018 skal Kommisjonen presentere et veikart for fornybar energi for perioden etter 2020. I 2021 skal Kommisjonen i en rapport evaluere fornybardirektivet. (Artikkel 23).

• Kommisjonen skal etablere en offentlig platform på nett ("transparency platform") hvor relevant informasjon rundt fornybardirektivet legges ut. Dette inkluderer blant annet medlemslandenes handlingsplaner og nasjonale rapporter. (Artikkel 24).

• Kommisjonen skal assisteres av en komité på fornybare energikilder og en på bærekraftskriteriene for biodrivstoff og biovæsker (bioliquids) (artikkel 25).

• Direktiv 2001/77/EC, artikkel 2, artikkel 3(2) og artikkel 4 til 8 slettes med effekt fra 1. april 2010. Direktiv 2003/30/EC, artikkel 2, artikkel 3(2), (3), (5) og artikkel 5 og 6 slettes med effekt fra 1. april 2010. De omtalte direktivene oppheves med effekt fra 1. januar 2012. (Artikkel 26).

• Medlemslandene skal innen 5. desember 2010 ha lovverk, regulering og administrative forskrifter på plass. Dette skal kommuniseres til Kommisjonen. (Artikkel 27).

• Direktivet trer i kraft den tjuende dagen etter dens publikasjon i "Official Journal of the European Union" (artikkel 28). 

Vurdering
Fornybardirektivet er basert på et dobbelt hjemmelsgrunnlag artikkel 95 (indre marked) og artikkel 175 (miljø). Det er lagt til grunn at direktivet er EØS-relevant. Det eksisterende fornybardirektivet (2001/77/EC) ble tatt inn i EØS-avtalen i 2005. Vedtaket i EU knytter fornybardirektivet opp mot et indre marked blant annet gjennom grenseoverskridende fleksibilitetsmekanismer og kriterier for biodrivstoff. Direktivet har derfor vært underkastet en grundig vurdering frem mot vedtak i EØS-komiteen. Dette har inkludert blant annet forholdet til forpliktelser om målsettinger og eksisterende og fremtidig virkemidler nasjonalt. Det har vært spesielt viktig å få en forståelse av hvordan beregningen av nasjonale mål er foretatt i direktivet og hvordan bestemmelsene om fleksibilitetsmekanismer skal tolkes. Direktivet legger ikke opp til en endelig harmonisering av virkemider i EU/EØS. Det er fremdeles slik at hvert land kan tilpasse sine virkemidler til nasjonale forhold. Vesentlige nye punkt i direktivet er at det stiller krav til nasjonale planer for fornybarpolitikken som inkluderer flere sektorer og som krever bred koordinering.

OED sendte direktivforslaget ut på høring den 1.2.2008, og det endelige EU-vedtak (før juridisk og språkling justering) ble sendt på høring den 3.2.2009. Disse høringsuttalelser har vært tillagt vekt i utvikling av EØS-tilpasninger og i det endelige EØS-vedtak.

Fra norsk side legges det opp til tett og god kontakt med andre nordiske land om synspunkter og informasjonsutveksling om gjennomføring av direktivet.
Andre opplysninger

Jf. også eget notat om biodrivstoff.

Jf. også prosess vedrørende bærekraftskriterier og rapporteringskrav for biodrivstoff i forbindelse med arbeidet med revisjon av drivstoffkvalitets­direktivet (se eget notat om dette direktivet (COM 2007/18) og Prelex: http://ec.europa.eu/prelex/detail_dossier_real.cfm?CL=en&DosId=195322).

Status
Fornybardirektivet ble vedtatt politisk i EUs råd og i Europaparlamentet i desember 2008. I november/desember 2008 pågikk det intense trilogsamtaler mellom det daværende franske formannskapet, saksordfører Turmes og Kommisjonen (ved energikommisær Piebalgs). Det europeiske råd (DER) vedtok Reelt sett direktivet som en del av energi- og klimapakken den 12.12.2008, mens Europaparlamentet stemte over direktivet i plenum og vedtok det noen dager senere. Det endelige vedtaket ble formalisert av råd og Parlament den 23. april 2009. 

Direktivet kom i Official Journal 5. juni 2009. EFTA-EØS-landene har mottatt direktivet fra EFTA-sekretariatet, og saken ble behandlet i EFTA med henblikk på EØS-komitevedtak. Et forslag til EØS-vedtak ble oversendt Kommisjonen den 19. juli 2011. Et endelig vedtak av direktivet i EØS-komiteen var den 19.12.2011. Direktivet rådte i kraft i EFTA/EØS den 20.12.2011 (se link under til pressemelding fra OED).

http://www.regjeringen.no/nb/dep/oed/pressesenter/pressemeldinger/2011/fornybardirektivet-en-del-av-eos-avtalen.html?id=667482

Olje og energidepartmentet sendte den vedtatte tekst (før språklig og juridisk finjustering) på høring til relevante aktører og saken ligger også ute på OEDs hjemmesider (se vedlagte link med høringsbrev og det utsendte direktivet, i et format som ikke er det helt endelige men som i substans er likt det endelige). 

http://www.regjeringen.no/nb/dep/oed/dok/hoeringer/hoeringsdok/2009/horing---direktiv-for-a-fremme-bruk-av-f.html?id=544629

Endelig direktiv fra EU er publisert i Official Journal 5. juni 2010 ( se link under).

http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ:L:2009:140:0016:0062:EN:PDF

Fornybardirektivet har vært gjenstand for drøftelser i EØS i hele fasen frem mot endelig EU vedtak, og EØS-EFTA-landene er løpende blitt orientert om utviklingen fra EU-Kommisjonen. I EFTAs energigruppe har det vært en artikkelgjennomgang av direktivet for å orientere EFTA-landene. Landenes posisjoner og ønsker om EØS-tilpasninger ble sydd sammen til et forslag til EØS-vedtak og sendt over til Kommisjonen den 19. juli 2011 etter forutgående drøftelser med Kommisjonen om tilpasningene. Den tekst som er oversendt til Kommisjonen er basert på de samtaler som har vært ført med Kommisjonen. I følge dette forslaget til EØS-vedtak vil Norge ha et mål om en fornybarandel på 67,5 prosent i 2020. Se link til Olje-og energidepartementets pressemelding av 21.7.2011 under. EØS-komiteen vedtok at dette skulle være Norges mål under fornybardirektivet.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/oed/pressesenter/pressemeldinger/2011/mal-om-norsk-fornybarandel-pa-675-prosen.html?id=651715

EU-landene har ved årskiftet 2009/2010 sendt inn prognosedokumenter for anvendelse av samarbeidsmekanismene i fornybardirektivet. Prognosedokumenter for landene er lagt ut på Kommisjonens hjemmeside. Dokumentene er offentliggjort på den såkalte "transparency" platformen som er laget av Kommisjonen.

Kommisjonen utarbeidet også i tilknytning til direktivet en rapport om bærekraftskriterier 25. februar 2010. 

De enkelte lands handlingsplaner for fornybar energi er lagt ut på den ovennevnte "transparency" platformen. Se link under. Norge skal i henhold til EØS-vedtaket levere en handlingsplan 6 måneder etter EØS-vedtaket, dvs. innen 19. juni 2012.