(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 11.8.2026)

Sammendrag av innhold

Forordningen er vedtatt med hjemmel i artikkel 27(3) i direktiv (EU) 2018/2001 og har som formål å fastsette detaljerte regler for når elektrisitet brukt til produksjon av fornybare transportdrivstoff av ikke-biologisk opprinnelse (RFNBO) kan anses som fullt fornybar. Dette er særlig relevant for sektorer som luftfart og skipsfart.

Rettsakten etablerer et regelverk som sikrer mulighet til å dokumentere at drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse, som hydrogen, er produsert med fornybar elektrisitet. Samtidig skal regelverket motvirke at økt etterspørsel etter elektrisitet fører til et økt bruk av fossil energi til kraftproduksjon.

Rettsakten definerer tre hovedkategorier for når elektrisitet kan regnes som fornybar ved produksjon av drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse:

1. Produksjonen skjer ved direkte tilknytning til fornybar kraftproduksjon (artikkel 3).
2. Produksjonen skjer ved tilknytning til nettet i et område med høy fornybarandel eller lav utslippsintensitet i kraftproduksjonen (artikkel 4).
3. Produksjonen skjer ved bruk av elektrisitet som oppfyller krav til addisjonalitet og krav til tidsmessig og geografisk sammenfall (artiklene 5–7).

I det videre gjennomgås bestemmelsene mer i detalj:

Direkte tilkobling (art. 3): Elektrisitet fra en direkte tilkoblet fornybar installasjon kan regnes som fornybar dersom:

• Installasjonen er direkte koblet til produksjonen av drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse
• Den kom i drift senest 36 måneder før produksjonen av drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse
• Det ikke tas strøm fra nettet, eller dette dokumenteres via smart måling

Elektrisitet fra nettet (art 4) kan regnes som fornybar dersom ett av følgende vilkår er oppfylt:

• Budområdet har mer enn 90 prosent fornybarandel for elektrisitet.
• Utslippsintensiteten er <18 gCOeq/MJ, og det foreligger kraftkjøpsavtaler med krav til tidsmessig og geografisk sammenfall (jf. artiklene 6 og 7).
• Produksjonen reduserer behovet for nedregulering av fornybar kraft.
• Dersom kravene til addisjonalitet, tidsmessig og geografisk sammenfall er oppfylt (jf. artiklene 5–7)

Addisjonalitet (art. 5): Elektrisiteten må komme fra nye fornybare installasjoner som:

• Kom i drift ikke mer enn 36 måneder før produksjon av drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse.
• Ikke har mottatt offentlig støtte (med visse unntak).

Sammenfall i tid (art. 6):

• Frem til 31. desember 2029: Produksjonen av drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse må skje i samme kalendermåned som produksjonen av fornybar elektrisitet.
• Fra 1. januar 2030: Krav om time-for-time samsvar. Unntak gjelder ved svært lave strømpriser, som indikerer høy fornybarandel.

Geografisk sammenfall (art. 7): Produksjon av drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse og kraftproduksjonen må være:

• I samme budområde.
• I tilknyttede budområder med høyere strømpris.
• I offshore budområder som er i tilknytning til budområdet der produksjonen av drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse finner sted.

Dokumentasjon og sertifisering (art. 8-9): Produsenter må dokumentere elektrisitetskilder, mengder og produksjon av drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse fordelt på fornybar og ikke-fornybar. Det åpnes for bruk av frivillige og nasjonale sertifiseringsordninger godkjent av Kommisjonen.

Kommisjonen skal innen 1. juli 2028 rapportere om effektene av kravene, særlig knyttet til tidsmessig sammenfall (art. 10).

Kravene i artikkel 5 gjelder først fra 1. januar 2038 for installasjoner som er i drift før 1. januar 2028 (art. 11).

Regnereglene for å beregne om det er 90 prosent fornybarandel for elektrisitet er gitt i artikkel 7 (2) i fornybardirektiv 2018.

I fornybardirektiv 2023 er regnereglene endret for å tilpasses produksjon og forbruk av RFNBO. Iht. de endrede regnereglene fra 2023 vil et stort produksjonsvolum av RFNBO trekke ned fornybarandelen i et område, gitt at det ikke kompenseres med tilsvarende ny produksjon, eller forbruk av RFNBO. Selv om disse reglene ikke er i fornybardirektiv 2018, er de viktig å være oppmerksom på dersom Norge skal gjennomføre fornybardirektiv 2023.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Gjennomføring vil blant annet kreve endringer i nasjonalt regelverk for energistatistikk, sertifisering og dokumentasjon av fornybar energi og drivstoffproduksjon.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Forordningen kan medføre økte dokumentasjonskrav og behov for nye systemer for overvåking og rapportering.

Sakkyndige instansers merknader

Vurdering

Forordningen gir et viktig rammeverk for å sikre at hydrogen og syntetiske drivstoff som regnes som fornybare, faktisk er produsert med fornybar elektrisitet, og sørger for at bedrifter i EU og Norge møter like regler.

Status

Kommisjonsforordning (EU) 2023/1184 av 10. februar 2023 som utfyller direktiv (EU) 2018/2001 ved å etablere en metodikk for produksjon av fornybare flytende og gassformige transportdrivstoff av ikke-biologisk opprinnelse. Regelverket ble publisert 20. juni 2023 og trådte i kraft 10. juli 2023.

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.