Karbonlagringsdirektivet: lagring av karbondioksyd (CO2)
Gjennomføringsrapport lagt fram av Kommisjonen 24.10.2023
Bakgrunn
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 20.3.2012)
Sammendrag av innhold
Kommisjonens forslag til direktiv om geologisk lagring av CO2 (CO2-lagringsdirektivet) ble lagt frem 23. januar 2008. Etter behandling i Rådet og Parlamentet oppstod enighet om innholdet i direktivet under første lesning i Parlamentet i desember 2008. Direktivet ble endelig vedtatt 23. april 2009.
Direktivet etablerer det juridiske rammeverket for en miljømessig sikker lagring av CO2. Det stilles krav om etablering av en konsesjonsordning for leting etter, utbygging og overvåkning av lagringssteder for CO2, tillatelse til lagring av CO2, renhetsgrad for CO2-strømmen, overvåking av lagret CO2, rapportering til myndighetene m.v. På disse punktene bygger direktivet i stor grad på regelverk som allerede er etablert under internasjonale havmiljøkonvensjoner Norge er bundet av (OSPAR-konvensjonen for Nord-øst Atlanteren og den globale London-protokollen).
Kravene skal innarbeides i en tillatelse til lagring som skal utstedes i forbindelse med hvert enkelt lagringsprosjekt. EU-kommisjonen skal få oversendt medlemsstatenes utkast til tillatelse til lagring og kan innen fire måneder gi en rådgivende uttalelse til medlemslandene.
Direktivet stiller også krav om tildeling av tillatelse til leting etter mulige lagringssteder, herunder om tildelingsprosessen.
Det skal foreligge et system for faste og uanmeldte inspeksjoner. Videre inneholder forslaget bestemmelser om avslutning av lagringen, overføring av det juridiske ansvaret for lagringsstedet til staten, finansiell sikkerhet i forbindelse med lagringsprosjekter, adgang for tredjeparter til transportnettverk og lagringssteder m.v.
Per i dag fastsettes det krav i utslippstillatelsen etter forurensningsloven om overvåking og rapportering av lagret CO2 (jf prosjektene på Sleipner og Snøhvit).
Direktivet regulerer ikke direkte fangst eller transport av CO2 da dette forutsettes dekket av annet EU-regelverk. Det forutsettes likevel at det skal sikres tredjepartsadgang til CO2-rørledninger og lagringssteder for CO2. Det samme gjelder spørsmål om CO2-fangst og lagring og forholdet til kvotedirektivet/kvotehandel, statsstøtteregelverket m.v.
Direktivet gjør samtidig mindre justeringer i en rekke andre rettsakter for å tilrettelegge for CO2-lagring:
-Direktiv 85/337/EF - konsekvensutredninger også omfatte rørledninger for transport av CO2
-Direktiv 2000/60/EF - rammedirektivet for vann - unntak fra forbud mot injisering som kan forurense grunnvann
-Direktiv 2002/80/EF - direktiv om store forbrenningsanlegg - utrede om CO2-håndtering er mulig og i så fall sette av plass på nye anlegg til dette
-Direktiv 2004/35/EF - miljøansvarsdirektivet - skal også gjelde for CO2-lagring
-Forordning (EF) 1013/2006 - transport og avfall - unntak for CO2 for lagring
-Direktiv 2008/1/EF - IPPC-direktivet - skal også gjelde for CO2-håndtering
Merknader
Direktivet er hjemlet i EF-traktaten 175(1).
Sakkyndige instansers merknader
Direktivet behandles i spesialutvalget for miljø, der berørte departementer er representert.
MD og OED sendte 10. juli 2008 direktivforslaget på alminnelig høring, med høringsfrist 1. september 2008. Departementene mottok til sammen 11 høringssvar. Høringsinstansene var generelt positive til direktivet og pekte på at dette ville bidra til å skape klarhet rundt det rettslige rammeverket for CO2-lagring i Europa. Samtidig ble det pekt på at dette er en virksomhet under stadig utvikling der det er behov for relativ fleksible reguleringer.
Vurdering
Unntatt offentligheten ihht. offentlighetsloven § 15 jf.
Status
Forslaget ble vedtatt av kommisjonen den 23.01.2008 og oversendt Rådet og Parlamentet for behandling i henhold til medbestemmelsesprosedyren i art 251.
Rådet og Parlamentet oppnådde enighet om innholdet i direktivet i forbindelse med første lesning i Parlamentet i desember 2008. Direktivet ble endelig vedtatt 23. april 2009.