Artikkel 5 nr. 5 erstattes med ny ordlyd, hvor flyselskapenes frist for å utstyre luftfartøy som flyr etter instrumentflygeregler med SSR transponder (Secondary Surveillance Radar), forlenges fra 7. juni 2020 til 7. desember 2020. Dette gjelder for luftfartøyer som faller inn under kategoriene i bestemmelsens bokstav a), b) og c), som oppfyller vilkår i hhv del A, B og C i forordningens Annex II og gjelder for luftfartøyer med TOM (take-off mass) som overstiger 5700 kg, som flyr over 250 knop, og med luftdyktighetsserifikat utstedt etter 7. juni 1995.

Unntak fra dette er luftfartøy som undergår vedlikehold, blir flydd for eksport, samt der hvor luftfartøyets operasjoner vil opphøre innen 31. oktober 2025.

Forordning (EU) 2020/587 inneholder i artikkel 5 nr. 5 en bestemmelse som innebærer at luftfartøy med luftdyktighetsbevis utstedt for første gang før 7. desember 2020, skal innen 7. juni 2023 oppfylle kravene i bokstav b) og c). Dette gjelder for luftfartøy som innen 7. desember 2020 etablerer et retrofit program, eller luftfartøy som ikke har mottatt EU-støtte for å komme i overensstemmelse med SSR-kravene.

I tilfeller hvor et luftfartøy sin transponder er midlertidig inoperativ, tillates luftfartøyet å bli benyttet i luftrommet i maksimum tre påfølgende dager.

Artikkel 5 nr. 6 inneholder en endring i dagens nr. 6 ved at henvisningen til ICAO-standardene for overvåkingssystemer endres fra Annex 10 Volume IV, fjerde utgave inkludert endringer opp til nr. 85, til Annex 10 Volume IV, tredje utgave inkludert endringer opp til nr. 77. Bakgrunnen for dette er i henhold til fortalen til fororordning (EU) 2020/587 at et betydelig antall luftfartøyer allerede er sertifisert i henhold til endringer opp til nr. 77. Denne standarden er i praksis i full overensstemmelse med de forventede overvåkingssystemene. Kommisjonen skriver at å pålegge operatørene å oppfylle alle endringer opp til nr. 85 slik som forutsatt i dagens artikkel 5 nr. 6, vil innebære en utilbørlig økonomisk byrde for flyselskapene. Endringer opp til og med nr. 77 vil oppfylle minimumskravene, og derfor endres bestemmelsen iht dette.

Artikkel 7 nr. 3 har en oppdatering av henvisning til Chicagokonvensjonen.

Artikkel 8 inneholder en forlengelse av fristen for statsluftfartøy til å utstyres med SSR-transponder fra 7. juni 2020 til 7. desember 2020.

Artikkel 9 har en bestemmelse om at der statsluftfartøy sin transponder er midlertidig inoperativ, tillates luftfartøyet å bli benyttet i luftrommet i maksimum tre påfølgende dager.

Artikkel 14a har en ny bestemmelse som gjelder kodebruk i flygeplaner.

I tillegg til de nevnte endringene slettes enkelte numre i artiklene for å bringe konsekvens i regelverket.

Forordning (EU) 2020/587 foretar i Annex II noen endringer i krav til evner, ytelse og funksjonalitet for transponderne, etter nærmere kriterier.

I Annex IV gjøres det noen endringer i minimumskrav til de formelle avtalene mellom ytere av flysikringstjenester for utveksling eller yting av overvåkingsdata.

Endringer i kommisjonsforordning (EU) nr. 1206/2011

Annex II pkt 3 endres ved en tilføyning av at synlighetskoder ikke skal tildeles statsluftfartøy som er på nasjonale sensitive oppdrag eller trening, begrunnet i sikkerhet og konfidensialitet.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Forordningen er hjemlet i Europaparlaments- og Rådsforordning (EU) 2018/1139 som igjen har hjemmel i TFEU art. 100. Rettsakten tilhører gruppe 2.

Ved vedtakelse som EØS-relevant i EØS-komiteen vil forordning (EU) 2020/587 bli gjennomført i norsk rett ved endring av forskrift 14. mai 2007 nr. 513 om samvirkingsevnen i Det europeiske nett for lufttrafikkstyring.

Luftfartstilsynet finner at rettsakten er EØS-relevant og akseptabel.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Kravene til at operatørene skal utruste luftfartøyer med transpondere har naturlig nok økonomiske og administrative konsekvenser. Disse konsekvensene følger imidlertid av forordning (EF) nr. 1206 og 1207/2011 som allerede er gjennomført i norsk rett. Som redegjort for gir forordning (EU) 2020/587 en forlengelse av frist for å utstyre luftfartøyer med SSR transponder, og innebærer dermed lettelser for flyselskapene.

Forordningen har ikke særlige økonomiske og administrative konsekvenser for norske myndigheter.

Vurdering
Luftfartstilsynet finner at rettsakten er EØS-relevant og akseptabel. Det er ikke behov for tilpasningstekst i forhold til det materielle innholdet. Det er avklart at forordningen er aktuell å ta inn i EØS-avtalen etter særskilt hurtigproseydre (Covid-19), og siden basisforordningen er 2018/1139 er det behov for teknisk tilpasningstekst.