BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 29.7.2019)

Sammendrag av innhold
Rettsakten fastsetter regler om forebyggende tiltak mot Echinococcus multilocularis-infeksjon (EM-infeksjon) hos hunder som skal innføres ikke-kommersielt til visse EU-medlemsland eller deler av disse. Samtidig opphever den de nåværende reglene om dette, dvs. forordning (EU) nr.1152/2011. Mattilsynet har vært invitert til å komme med synspunkter og innspill ved utarbeidelse av rettsakten i Kommisjonen og har i den forbindelse uttrykt støtte til den.

Kategorisering og listeføring av EU-medlemsland
Rettsakten fastsetter regler for å kategorisere EU-medlemsland som skal ha rett til å kreve forebyggende tiltak. Det er mulig å søke Europakommisjonen om å bli plassert i en av tre ulike kategorier. Kategori 1 er land som kan dokumentere at EM-infeksjon ikke er etablert i landet fordi det ikke finnes vill rødrev der. Kategori 2 er land som kan dokumentere at ville hovedverter for EM finnes i hele eller deler av landet, men at parasitten aldri er påvist hos dem. Kategori 3 er land som gjennomfører et obligatorisk, tidsavgrenset program for å bekjempe EM hos ville hovedverter i hele eller deler av landet. Søknadene må følges av dokumentasjon. Rettsakten spesifiserer hva landet må dokumentere avhengig av hvilken kategori det søker om å bli plassert i.

Dersom Kommisjonen etter gjennomgang av dokumentasjonen finner at vilkårene for å bli kategorisert er oppfylt, krever rettsakten at EU-medlemslandet blir ført opp på en liste. Listen skal fastsettes av Kommisjonen i form av en gjennomføringsrettsakt. Land som blir oppført på listen har rett til å kreve de forebyggende tiltakene som er fastsatt i rettsakten.

Rettsakten fastsetter også vilkår som kategoriserte EU-medlemsland må oppfylle for å beholde retten til å kreve forebyggende tiltak. Det er ulike krav avhengig av hvilken kategori landet er plassert i. For alle tre kategoriene er retten til å kreve forebyggende tiltak i tillegg knyttet til at landene ivaretar bestemte rapporteringsforpliktelser i forhold til de andre medlemslandene og Kommisjonen. Kategoriserte land mister retten til å stille krav om forebyggende tiltak hvis de ikke lenger oppfyller kategoriseringsvilkårene. I slike tilfeller krever rettsakten at Kommisjonen endrer listen over de kategoriserte landene.

Forebyggende tiltak
Rettsakten pålegger den som har ansvaret for hunder som skal innføres til et kategorisert EÙ-medlemsland å sikre at dyrene blir behandlet mot EM. Behandlingen skal foretas 120-24 timer før innførselen. Behandlingen skal foretas av veterinær med et preparat som inneholder en passende dose praziquantel eller et annet farmakologisk aktivt stoff som alene eller sammen med andre stoffer har vist like god effekt mot EM. Preparatet må ha markedsføringstillatelse hvis behandlingen skjer i EU eller godkjenning/lisens fra vedkommende lands myndigheter hvis behandlingen skjer i et tredjeland. Behandlingen skal attesteres av den behandlende veterinæren i dyrets pass hvis dyrene kommer fra en annen EU-medlemsstat eller visse listeførte tredjestater. Kommer dyrene fra andre tredjestater, skal behandlingen attesteres av en offentlig veterinær i dyrets helsesertifikat. Alternativt kan behandlingen attesteres av en autorisert veterinær, men da må den i tillegg være bekreftet av en offentlig veterinær.

Rettsakten krever at kategoriserte medlemsland skal gjøre unntak fra behandlingskravet for ikke-kommersiell forflytning av hunder direkte fra andre medlemsland i kategori 1 eller kategori 2.

Som alternativer til behandling 120-24 timer før innførsel, åpner rettsakten for at kategoriserte medlemsland kan tillate to andre behandlingsopplegg. Det ene omfatter to behandlinger med maksimum 28 dagers mellomrom og deretter behandling minst hver 28. dag. Det andre omfatter behandling ikke mindre enn 24 timer før innførsel og behandling ikke mer enn 28 dager før utførsel og forutsetter at hunden ankommer og forlater landet over et listeført innførselssted. Medlemsland som tillater disse alternative behandlingsoppleggene skal stille vilkår om kontroll av forflytningene og gjøre disse tilgjengelige for allmennheten. Trolig betyr dette at medlemslandene kan stille strengere krav til kontroll med forflytning av hunder som er behandlet etter de alternative oppleggene enn de som generelt gjelder for ikke-kommersiell forflytning av hunder mellom medlemsstatene, jf. forordning (EU) nr. 576/2013 artikkel 33, dersom de ønsker det.

Oppheving av forordning (EU) nr. 1152/2011
Rettsakten opphever forordning (EU) nr. 1152/2011. Den fastsetter likevel at referanser til den opphevede forordningen gjelder som henvisning til den nye og leses etter lovspeilet i vedlegg II.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Rettsakten krever endring i forskrift 19. mai 2016 nr. 542 om ikke-kommersiell forflytning av kjæledyr (kjæledyrforskriften).

Økonomiske og administrative konsekvenser
Land som ønsker å bli plassert i kategori 1 må dokumentere at de i tre 12-månedersperioder i strekk har gjennomført et nasjonalt observasjonsprogram uten å registrere forekomst av vill rødrev. Det er ikke aktuelt for Norge å søke om plassering i denne kategorien ettersom vi har en vill rødrevpopulasjon.

Land som ønsker å bli plassert i kategori 2 må dokumentere at de oppfyller minst ett av tre alternativer. Alternativ 1 er at landet har erklært hele eller deler av landet fritt for EM hos ville hovedverter i samsvar med egenerklæringsprosedyren fastsatt i OIEs landdyrhelsekode og at det har meldeplikt for EM hos ville hovedverter. Alternativ 2 er at landet de siste 15 årene ikke har registrert noe tilfelle av EM-infeksjon hos ville hovedverter og de siste 10 årene har hatt meldeplikt for EM hos ville hovedverter, et system for tidlig påvisning av EM hos ville hovedverter, tiltak for å hindre innførsel av EM med tamme hovedverter og at det ikke er kjent at EM finnes hos ville hovedverter i landet. Alternativ 3 er at landet de siste tre 12-månedersperiodene har gjennomført et overvåkningsprogram for EM som oppfyller visse krav som er spesifisert i vedlegg I til rettsakten, ikke har registrert noe tilfelle av EM-infeksjon hos ville hovedverter og har meldeplikt ved påvisning av EM-tilfeller. Det er denne kategorien det er aktuelt for Norge å søke om innplassering i, på bakgrunn av det norske overvåkningsprogrammet for EM.

Land som ønsker å bli plassert i kategori 3 må legge fram dokumentasjon som beskriver de nasjonale reglene som gjør EM-infeksjon hos ville hovedverter meldepliktig, utbredelsen av EM-infeksjon i landet, grunnen til at bekjempelsesprogrammet gjennomføres, det geografiske området hvor programmet skal gjennomføres, prosedyrene for å overvåke gjennomføringen av programmet og tiltakene som skal iverksettes ved positive testresultater. Det er ikke aktuelt for Norge å søke om innplassering i denne kategorien så lenge EM-infeksjon ikke er påvist her til lands.

Dersom Norge blir kategorisert etter rettsakten, kan dagens krav om EM-behandling av hunder som innføres hit til landet opprettholdes. Rettsakten får i så fall ingen nye administrative eller økonomiske konsekvenser verken for dyreeiere eller behandlende veterinærer. Blir Norge derimot ikke kategorisert, må dagens behandlingskrav oppheves. På kort sikt innebærer det en administrativ og økonomiske lettelse for dyreeierne. Sannsynligheten for at parasitten blir innført til og spredt i Norge vil øke. Dermed øker også sannsynligheten for at en får tilfeller av EM-infeksjon hos mennesker som er blitt smittet her til lands, med de samfunnsøkonomiske tapene det medfører. Den norske befolkningen kan bli utsatt for større smittepress enn i andre europeiske land på grunn av våre tradisjoner med jakt, bærplukking og andre utendørsaktiviteter.Det skal imidlertid bemerkes at selv i land hvor EM er endemisk, er humane EM-infeksjoner forholdsvis sjeldne.

Dersom Norge blir kategorisert etter rettsakten, vil retten til å beholde kravet om EM-behandling av hunder som innføres hit til landet være betinget av at dagens program for overvåkning av parasitten hos vill rødrev, ulv og mårhund opprettholdes på samme nivå. Programmet driftes av Mattilsynet i samarbeid med Veterinærinstituttet. Kostnadene ved gjennomføring av programmet er i størrelsesorden 1 mill. kroner per år. Programmet finansieres allerede over Mattilsynets budsjett og vil ikke kreve at tilsynet får økte bevilgninger.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matområdet der berørte departementer og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering
EM-infeksjon er en sykdom som Kommisjonen kan kreve forebyggende tiltak mot i forbindelse med ikke-kommersiell forflytning av hunder, jf. forordning (EU) nr. 576/2013. EM er en bendelmark som på larvestadiet forårsaker alveolær echinococcose. Det er en zoonose som er regnet som en av de mest alvorlige parasittsykdommene hos mennesker i ikke-tropiske områder. Typisk i Europa er at parasitten gjennomfører livssyklusen sin ved å benytte ville rovdyr, særlig rødrev, som hovedverter og smågnagere som mellomverter.

Hunder og katter som får være utendørs kan bli smittet ved at de spiser infiserte smågnagere. Dagens kunnskap tisier likevel at katter i liten grad bidrar til parasittens livssyklus. Det er aldri rapportert om at ildere har fungert som hovedverter. Selv om situasjonen overvåkes, er EM aldri påvist hos hovedverter i Irland, Malta, Finland, Storbritannia eller Norge (unntatt Svalbard). Da innførsel av tamme infiserte hovedverter regnes som en viktig introduksjonsvei, er det anbefalt å EM-behandle hunder før innførsel til land hvor parasitten ikke er påvist, men hvor det finnes hoved- og mellomverter som gjør at parasitten vil kunne gjennomføre livssyklusen sin der.

Europakommisjonen fastsatte i sin tid forordning (EU) nr. 1152/2011 for å beskytte Irland, Malta, Finland og Storbritannia mot innførsel av EM. Forordningen ble innlemmet i EØS-avtalen med en teknisk tilpasning som gjorde at Norge fikk de samme rettigheter og plikter som disse fire EU-medlemslandene mht. å overvåke EM-situasjonen og stille krav om EM-behandling av hunder som innføres hit til landet. I tråd med forordningen er tiltakene forordningen foreskriver gjennomgått på nytt for å se om de er proporsjonale og om de kan forsvares vitenskapelig. Europakommisjonen har i så måte konsultert European Food Safety Authority (EFSA). Resultatene av gjennomgangen viser at forordningen er et hensiktsmessig rammeverk for å beskytte landene mot innførsel av EM. Derfor bør tiltakene forordningen foreskriver hovedsakelig videreføres.

EFSA har pekt på at det ikke er grunnlag for å hevde at EM-infeksjon kan etablere seg i land der det ikke finnes rødrev men der hund er den eneste hovedverten. Kontaminert avføring fra hunder som er innført fra smittede områder kan likevel utgjøre en helserisiko for mennesker. Denne risikoen kan reduseres ved å kreve EM-behandling av hunder før innførsel til slike land. For å få rett til å kreve behandling bør land som hevder de ikke har rødrev regelmessig dokumentere at dette er tilfellet ved å gjennomføre et program som sikrer at forekomst i rødrev vil bli oppdaget på et tidlig tidspunkt. Gjennomgangen trekker også fram viktigheten av å gjennomføre overvåkning i land som hevder å være fri for parasitten. Samtidig peker den på at det bør foretas noen tilpasninger av overvåkningsbestemmelsene i forordning (EU) nr. 1152/2011. Tilpasningene gjelder kravene til dokumentasjon et land må legge fram for å kunne få godkjent et EM-utryddelsesprogram, samt at land som vil hevde frihet for EM bør gjøre dette i henhold til OIEs landdyrhelsekode. Tilpasningene har ingen konsekvenser for gjennomføringen av det norske EM-overvåkningsprogrammet.

Norge har i dag rett til å kreve EM-behandling av hunder som innføres hit til landet. Retten ble oppnådd ved at Norge ble oppført på listen i del a i vedlegg I til forordning (EU) nr. 1152/2011 med en teknisk tilpasningstekst da forordningen ble innlemmet i EØS-avtalen, jf. EØS-komitébeslutning nr. 103/2012. Norge har deretter beholdt retten ved å gjennomføre et overvåkningsprogram for EM etter kravene i forordningen uten å påvise parasitten.

Forordning (EU) 2018/772 gir ikke land som i dag har rett til å kreve EM-behandling automatisk rett til å fortsette med det. Likevel ser det ut til at Kommisjonen med forordning (EU) 2018/878, som fastsetter lister over EU-medlemsland som oppfyller kategoriseringsvilkårene i henholdsvis artikkel 2(2) og 2(3) i forordning (EU) 2018/772, har listeført Malta, Finland, Irland og UK med rett til å kreve EM-behandling uten forutgående søknad fra landene men på bakgrunn av at de allerede oppfyller kravene til overvåkning og varsling i den gamle forordning (EU) nr. 1152/2011. For å sikre at Norge beholder retten til å kreve EM-behandling ser det dermed ut til å være to alternative framgangsmåter:

Alternativ 1

Norge kan søke ESA om å bli kategorisert etter den nye rettsakten.

Mattilsynet mener at EØS-avtalens protokoll 1 punkt 4 (a) og (d), jf. protokoll 1 til avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av overvåkningsorgan og en domstol (ODA), innebærer at ESA har de funksjonene som Kommisjonen har etter rettsaktens artikkel 2, 3, 4 og 5. Dette innebærer at myndigheten til å treffe avgjørelser om kategorisering og listeføring av EFTA-stater vil ligge hos ESA. I tillegg, fører protokollene til at Norge vil sende søknad om kategorisering, rapporter og notifikasjoner til ESA. Det kan være fornuftig, men det er usikkert om det er nødvendig, å ha en tilpasning til rettsakten der det presiseres hvilke rettigheter som følger av ESAs kategorisering og listeføring.

Alternativ 2

Norge kan be om en teknisk tilpasning som fører Norge opp på listen i del 2 i vedlegget til forordning (EU) 2018/878 når denne tas inn i EØS-avtalen: Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/878 av 18. juni 2018 om fastsettelse av listen over medlemsstater, eller deler av territoriet til medlemsstater, som oppfyller reglene for kategorisering fastsatt i artikkel 2(2) og (3) i delegert forordning (EU) 2018/772 om gjennomføring av forebyggende helsetiltak mot Echinococcus multilocularis infeksjon hos hunder. Dette er en teknisk tilpasning tilsvarende den Norge nå har til forordning (EU) nr. 1152/2011. For at retten til å kreve EM-behandling ikke skal tapes i en overgangsperiode, bør forordning (EU) 2018/878 i så fall tas inn i EØS avtalen samtidig med forordning (EU) 2018/772.

Både alternativ 1 og 2 er mulige løsninger. Men Mattilsynet vurderer alternativ 2 som den mest hensiktsmessige løsningen hvor det bes om en teknisk tilpasning til forordning (EU) 2018/878. Det vises for øvrig til EØS-notatet som er skrevet på denne forordningen.

Mattilsynet vurderer rettsakten som EØS-relevant og akseptabel, forutsatt at vi kan få tilpasningen til forordning 2018/878 som nevnt ovenfor.
Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 20

Status
Rettsakten er vedtatt i EU.

Rettsakten er innlemmet i EØS-avtalen.