Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/36/EU av 26. juni 2013 om adgang til å utøve virksomhet som kredittinstitusjon og om tilsyn med kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, om endring av direktiv 2002/87/EF og om oppheving av direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF
Kapitalkravsdirektivet 2013 (CRD IV)
Directive 2013/36/EU of the European Parliament and of the Council of 26 June 2013 on access to the activity of credit institutions and the prudential supervision of credit institutions and investment firms, amending Directive 2002/87/EC and repealing Directives 2006/48/EC and 2006/49/EC
Dom med pressemelding avsagt av EFTA-domstolen 20.12.2024
Redaksjonens kommentar:
Kapitalkravsdirektivet (CRD IV) skal bidra til en mer solid banksektor gjennom skjerpede krav til ansvarlig kapital og nye kvantitative likviditetskrav. De sentrale rettsaktene i det reviderte regelverket om kapitalkrav fra 2013 er kapitalkravsdirektivet (CRD IV) (dette faktaarket) og kapitalkravsforordningen (CRR). Disse og andre rettsakter stiller også krav til minimumssanksjoner og administrative tiltak fra tilsynsmyndighetenes side ved overtredelser av regelverket.
Bakgrunn
(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 26.2.2025)
CRD IV-direktivet utgjør - sammen med forordning (EU) 575/2013 (CRR, kapitalkravsforordningen) og tilhørende nivå 2-rettsakter - EUs kapitalkravsregelverk for banker og andre kredittinstitusjoner. Nevnte rettsakter erstattet direktiv 2006/48/EC og 2006/49/EC, samt revisjonene 2009/111/EC ("CRD II") og 2010/76/EU ("CRD III").
Hovedmålet med regelverket er å gjennomføre Basel III-anbefalingene og å bidra til en mer solid finansnæring.
Direktivet gjennomfører Baselkomiteens anbefalinger om kapitalbufferkrav og pilar II, og viderefører konsesjonsbestemmelser og bestemmelser om tilsynsmyndighetenes virksomhet og virksomhetsstyring i institusjonene fra de tidligere direktivene.
De fleste av direktivets bestemmelser har vært gjeldende i EU fra 31. desember 2013, med mulighet for gradvis innføring av kapitalbufferkravene. Full virkning skulle skje i EU senest 1. januar 2019.
Rettslige konsekvenser
Det materielle innholdet i direktivet ble i hovedsak gjennomført i norsk rett ved lov- og forskriftsendringer i 2013. Finansdepartementet sendte 30. mai 2018 på høring et høringsnotat utarbeidet av Finanstilsynet med forslag til gjennomføring av resterende bestemmelser i direktivet. Høringsnotatet kan leses her:
Årsaken til at det ble tatt artikkel 103-forbehold i EØS-komitebeslutningen som innlemmet direktivet i EØS-avtalen, er at gjennomføringen av direktivet krevde lovendringer.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Norske foretak var i hovedsak allerede regulert i samsvar med kravene i direktivet da det ble tatt inn i EØS-avtalen. Innlemmelse i EØS-avtalen innebar derfor ikke vesentlige negative økonomiske eller administrative konsekvenser for norske foretak. Innlemmelse av direktivet bidro, på den annen side, til å sikre at norske foretak fikk rettigheter i EØS-markedet på linje med foretak basert i EU.
For norske myndigheter økte den administrative byrden noe i forbindelse med gjennomføringen av direktivet, da en måtte forholde seg til visse prosedyrekrav for å bruke nasjonalt handlingsrom og innføre ulike tiltak som ligger i regelverket.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av Finanstilsynet, som har funnet den EØS-relevant og akseptabel.
Vurdering
Rettsakten er vurdert av Finanstilsynet, som har funnet den EØS-relevant og akseptabel.
Andre opplysninger
Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13
Status
Direktivet ble vedtatt i EU 26. juni 2013 og trådte i kraft i EU 17. juli 2013, 20 dager etter publiseringen i Official Journal.
Direktivet ble tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 79/2019 av 29. mars 2019. EFTA-landene har hevet det konstitusjonelle forbeholdet, og de siste lov- og forskriftsreglene som gjennomførte direktivet i norsk rett trådte i kraft 31. desember 2019.