BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 10.3.2025)

Sammendrag av innhold

EUs nye forordning om opprettelse av et rammeverk for økodesignkrav for å fremme bærekraftige produkter (økodesignforordningen) er ett av de viktigste nye regelverkene i EUs politikk for å fremme bærekraftige produkter som ledd i omstilling til en grønn sirkulær økonomi. Den er kjernen i et samlet, forsterket produktrammeverk som har som formål å styrke omstillingen til en mer sirkulær økonomi gjennom skjerpede krav til bærekraft både på  tilbuds- og etterspørselssiden i det indre marked i EU. Det forsterkede produktrammeverket er ett av de største enkeltstående nye grepene i EUs handlingsplan for sirkulær økonomi fra 2020, som er en viktig del av EUs grønne giv for et mer bærekraftig og konkurransedyktig Europa. Økodesignforordningen vil på sikt heve minimumsnivået for miljømessig bærekraft i hele det indre marked. Den trådte i kraft i EU 18. juli 2024.

Bakgrunn for økodesignforordningen

Mer enn 90 % av tapt biomangfold og press på vannsystemer samt halvparten av globale klimagassutslipp er knyttet til utvinning og prosessering av naturressurser. Den årlige globale avfallsmengden ventes å øke med 70 % innen 2050 om utviklingen fortsetter som nå. Produksjons- og forbruksmønsteret i dagens lineære økonomi er ikke bærekraftig. Ut fra erkjennelsen av at så mye som 80 % av produkters miljøbelastning gjennom hele deres livssyklus avgjøres i designfasen, er økodesignforordningen innrettet på å stille økodesignkrav som skal styrke produktenes positive bærekraftsegenskaper og gjøre produktene mer tilpasset en sirkulær økonomi med lavere ressursforbruk, og derigjennom lavere klima- og miljøfotavtrykk. Et viktig mål er å øke effektiviteten i det indre markeds funksjonsmåte for å fremme en mer kraftfull omstilling. Dette skiller produktregelverket under økodesignforordningen fra den type produktregelverk som tidligere har blitt utviklet i EU/EØS, og som er begrunnet i konkret risiko for helse og miljø. Økodesignforordningen er motivert av fremme av omstilling.

Økodesignforordningen må ses i sammenheng med EU/EØS-regelverk som utvikles under handlingsplanen for sirkulær økonomi og som økodesignforordningen vil virke sammen med, både i produksjonsstadiet (revidert industriutslippsdirektiv), avfallsstadiet (revidert rammedirektiv om avfall og grensekryssforordningen), og om tilbørlig aktsomhet for bærekraft for foretak (aktsomhetsdirektivet).  EU strømlinjeformer krav i alle ledd for å gjøre omstillingen til sirkulær økonomi mer kraftfull samlet sett. Dette inkluderer også styrking av omstillingen fra etterspørselssiden, gjennom styrking av forbrukerrettigheter i direktivet om felles regler for å fremme reparasjon av varer , samt både spesielt og generelt regelverk som legger til rette for at forbrukerne kan ta mer informerte miljøvalg, blant annet ved at de skal få god og pålitelig informasjon om produkters miljøegenskaper (styrket forbrukervern i det grønne skiftet). Regelverkene skal også bidra til å motvirke villedende markedsføring (grønnvasking) og upålitelig merking (direktiv om miljøpåstander og miljømerker). Forbruket i offentlig sektor må også bidra mer i samme retning, og det vil bli stilt minimumskrav til grønne offentlige innkjøp på en rekke produktområder. I tillegg er det vedtatt eller i prosess ulike regelverk for prioriterte verdikjeder. Sammenhengene i EUs tilnærming er godt forklart I EU-kommisjonens kommunikasjon som ble lagt fram samtidig med forslaget til økodesignforordning.[1]

Overordnet rammeverk for økodesign

Forordningen er bygget over samme modell som økodesigndirektivet, som ble etablert tidlig på 2000-tallet og opprinnelig stilte krav til energieffektivitet i energirelaterte produkter. Kravstillingen er gradvis utvidet til også andre aspekter ved elektriske og elektroniske produkter. Økodesignforordningen opphever gjeldende økodesigndirektiv. Overgangen fra direktiv til forordning er regulert i økodesignforordningen selv.

Økodesignforordningen tar et motsatt utgangspunkt i forhold til det produktregelverket som hittil har vært rådende. Formålet med ulike krav til produkter har hittil primært vært å forebygge eller avbøte ulike farlige eller skadelige sider ved produkter basert på en vurdering av risiko for helse og miljø. Denne produktlovgivningen vil fortsatt gjelde side om side med økodesignforordningen. Økodesignforordningen har imidlertid et bredere formål, som  ikke minst er å fremme positive bærekraftsegenskaper ved produkter i bred forstand. Den er et overordnet rammeverk for fastsettelse av økodesignkrav for å fremme miljømessig bærekraftige produkter, og for å tilpasse produkter til en klimanøytral, ressurseffektiv og sirkulær økonomi, som reduserer mengden generert avfall og fremmer et samlet lavere klima- og miljøavtrykk i hele produktenes livsløp

Forordningen har et bredt virkeområde og omfatter alle produkter med unntak av noen få områder som mat, fôr, legemidler, levende planter, dyr og avlsmateriale. Imidlertid er ikke andre innsatsvarer, som plantevernmidler og gjødsel, spesifikt unntatt. Kjøretøy er delvis unntatt fra virkeområdet. Som produkter regnes ikke bare ferdige sammensatte produkter (sluttprodukter), men også råstoffer og mellomprodukter. 

Økodesign er bredt definert som krav som tar inn over seg bærekraftsaspekter i hele verdikjeden til produktet: «the integration of environmental sustainability considerations into the characteristics of a product and the processes taking place throughout the product’s value chain».

Konkrete krav til produktene vil framgå av underliggende produktspesifikke regler som Europakommisjonen skal utarbeide (delegerte rettsakter med økodesignkrav). Økodesignkravene skal fremme bærekraftige produktegenskaper innenfor rammen av en uttømmende 16-punkts liste i forordningen:

1. Holdbarhet (durability)
2. Pålitelighet – (reliability)
3. Ombrukbarhet (reusability)
4. Mulighet for oppgradering (upgradability)
5. Reparerbarhet (repairability)
6. Mulighet for vedlikehold og istandsettelse (the possibility of maintenance and refurbishment)
7. Innhold av stoffer som gir grunn til bekymring (the presence of substances of concern)
8. Energibruk og energieffektivitet (energy use and energy efficiency)
9. Vannbruk og effektivisering av vannbruk (water use and water efficiency)
10. Ressursbruk og ressurseffektivitet (resource use and resource efficiency)
11. Innhold av materialgjenvunnet råvare (recycled content)
12. Mulighet for refabrikasjon (the possibility of remanufacturing)
13. Mulighet for materialgjenvinning (Recyclability)
14. Mulighet for materialutnyttelse (the possibility of the recovery of materials)
15. Miljøpåvirkning, inkludert karbon- og miljøavtrykk (environmental impacts, including carbon footprint and environmental footprint)
16. Forventet avfallsgenerering (expected generation of waste)

Bare produkter som tilfredsstiller de produktspesifikke økodesignkravene kan bli tatt i bruk eller bragt i omsetning i EU. Det samme vil gjelde i EØS/EFTA-landene dersom forordningen og de delegerte rettsaktene innlemmes i EØS-avtalen. Delegerte rettsakter vil som regel gjelde etter en periode på minst 18 måneder etter at de har trådt i kraft slik at markedsdeltakerne (economic actors) har tid til omstilling. I tillegg skal medlemslandene innføre tiltak for å hjelpe små og mellomstore bedrifter til å anvende økodesignkrav fastsatt i delegerte rettsakter. Forordningen åpner også for muligheten til å fastsette horisontale krav til økodesign som skal gjelde for flere produktgrupper med likheter som gjør det mulig å fastsette felles krav, slik som tekstiler eller elektroniske produkter.

Europakommisjonen skal vedta flerårige arbeidsplaner med prioriteringer av produkter som skal få mer detaljerte regler for økodesign. Kriteriene for å utarbeide disse prioriteringene er blant annet potensialet for å redusere produktgruppenes miljøpåvirkning, og volumet av salg og handel i EU.

Ifølge forordningen skal Europakommisjonen i utgangspunktet prioritere følgende produktgrupper i den første arbeidsplanen: jern, stål, aluminium, tekstiler (blant annet klær og fottøy), møbler (inkludert madrasser), dekk, vaskemidler, maling, smøremidler, kjemikalier, energirelaterte produkter, IKT-produkter og andre elektroniske produkter. Hvilke produktgrupper som vil bli prioritert i videre arbeid blir endelig bestemt når Europakommisjonen vedtar sin første arbeidsplan, senest i april 2025.

Forordningen legger til rette for å begrense bruk og innhold av stoffer som gir grunn til bekymring, slik at produkter blir mer miljøvennlige, og er lettere å ombruke og materialgjenvinne. Kravene til stoffer som gir grunn til bekymring under økodesignforordningen vil ikke erstatte kjemikalieregelverket og risikovurderinger under dette. De ulike regelsettene skal virke sammen og supplere hverandre. Det vil være mulig å sette krav til kjemikalieinnhold som produktegenskap under økodesignforordningen, blant annet av hensyn til mulighetene for materialgjenvinning. Den sirkulære økonomien må også være en giftfri sirkulær økonomi.

Når det er relevant skal økodesignkrav motvirke førtidig produktsvikt.

Økodesignkrav omfatter ytelseskrav og informasjonskrav.

Særlig om dokumentasjons- og informasjonskrav og digitalt produktpass

Økodesignkrav fastsatt i produktspesifikke rettsakter vil kunne omfatte informasjonskrav om de enkelte produkttypenes miljømessige bærekraft. Som et minimum skal disse informasjonskravene inkludere krav knyttet til digitalt produktpass og krav knyttet til stoffer som gir grunn til bekymring. Stoffer som gir grunn til bekymring er stoffer som enten er oppført på kandidatlista i Reach (SVHC-stoffer), er klassifisert for visse kroniske helse- og miljøskadelige egenskaper, er identifisert som persistente organiske miljøgifter (POPer), eller negativt påvirker ombruk og materialgjenvinning av materialer i produkter (vil identifiseres i den relevante produktspesifikke rettsakten). Stoffer som gir grunn til bekymring, skal kunne spores gjennom hele livsløpet til et produkt regulert under en delegert rettsakt.

Avhengig av produkttype, vil informasjonskravene for eksempel kunne også inkludere informasjon om energiforbruk, innhold av materialgjenvunnet råvare, innhold av stoffer som gir grunn til bekymring, holdbarhet, mulighet for reparasjon, tilgjengelighet av reservedeler og egnethet for materialgjenvinning.

Alle produkter som er regulert i delegerte rettsakter under økodesignforordningen skal i utgangspunktet ha digitale produktpass. Digitale produktpass vil gjøre digital tilgang til produktspesifikk informasjon knyttet til bærekraft, sirkularitet og etterlevelse av reglene enklere. Dette vil gjøre det lettere for aktørene i hele produktets verdikjede og for forbrukerne å ta mer informerte valg, samtidig som arbeidet for tilsynsmyndigheter forenkles. Produktspesifikke regelverk vil spesifisere hvilke data som skal inkluderes i produktpasset for det bestemte produkt/produktgruppe, og hvilke aktører som skal ha tilgang til hvilke data. Det digitale produktpasset vil bli lagret av markedsdeltakeren som er ansvarlig for å lage det eller en tjenesteyter som handler på vegne av denne aktøren. Markedsdeltakeren som bringer produktet i omsetning eller tar det i bruk, skal i tillegg laste opp deler av informasjonen knyttet til det digitale produktpasset i et sentralt register for digitale produktpass forvaltet av Europakommisjonen. Når informasjonen er lastet opp for produktet, vil markedsdeltakeren få en unik registreringsidentifikator for dette produktet.

Forordningen krever at tollmyndighetene kontrollerer at den unike registreringsidentifikatoren og varenummeret som er oppgitt i tolldeklarasjonen for et produkt regulert i en delegert rettsakt samsvarer med informasjon som er lagret i registeret for digitalt produktpass. Denne kontrollen skal skje elektronisk og automatisk og kravet vil være gjeldende fra når de nødvendige datakoblingene nevnt i forordningen er på plass.

En produktspesifikk rettsakt vil også kunne inneholde krav angående merking av produkter slik at forbrukerne kan ta bevisste valg i kjøpssituasjonen. Det vil følgelig innebære plikter for markedsdeltakere. Merking skal kunne gi klar og lett forståelig informasjon som gjør det lett å sammenligne ulike produkter. 

Prosess for utarbeidelse av økodesignkrav

Når Europakommisjonen forbereder økodesignkrav for en produktgruppe, skal den foreta en konsekvensanalyse. I tillegg vil Europakommisjon involvere en ekspertgruppe, økodesignforumet, med representanter fra medlemslandene og alle relevante aktører for et produkt eller produktgruppe, som for eksempel bransjeorganisasjoner, fagforeninger, importører, forskere og forbruker- og miljøorganisasjoner. Økodesignforumet vil også bidra til forberedelse av den flerårige arbeidsplanen og evalueringer under økodesignforordningen.

Selvregulerende tiltak

Økodesignforordningen åpner for at markedsdeltakere kan foreslå frivillige avtaler eller andre tiltak i form av egne regler om økodesignkrav som et alternativ til at Europakommisjonen vedtar delegerte rettsakter. Forordningen definerer rammen for slike egne regler. De skal være signert av markedsdeltakere som har en markedsandel i volum som er minst 80 % av enhetene brakt i omsetning eller tatt i bruk for produktet som er omfattet. Det defineres hvilke elementer slike egne regler bør inneholde og hvilke bevis som skal fremlegges. De foreslåtte egne reglene blir vurdert av Europakommisjonen.

 Plikter for markedsdeltakere

Økodesignforordningen inneholder en rekke plikter for markedsdeltakere som bringer i omsetning et produkt som er dekket av en delegert rettsakt eller tar det i bruk. Når økodesignkrav er vedtatt for et produkt, kan bare produkter som er i samsvar med kravene bringes i omsetning eller tas i bruk i EU/EØS-området (for EØS/EFTA-landene forutsetter dette at forordningen og de delegerte rettsaktene innlemmes i EØS-avtalen). Pliktbestemmelsene i forordningen inkluderer videre blant annet plikter knyttet til samsvarsvurdering og -erklæring, CE-merking og dokumentasjon, til informasjon som skal gis om produktet og til digitalt produktpass. CE-merking skal vise at produktet er i samsvar med økodesignforordningen og de vedtatte økodesignkravene. Det er det synlige resultatet av en samsvarsvurderingsprosess. Produktspesifikke rettsakter som vedtas med hjemmel i økodesignforordningen kan stille krav om at produsentene skal bruke et teknisk kontrollorgan (notified body) i samsvarsvurderingen.

Tiltak for å fremme mer bærekraftige forretningsmodeller i varehandelen

Økodesignforordningen innfører nye krav som skal fremme mer bærekraftige forretningsmodeller.

For det første pålegges markedsdeltakere en generell plikt til å innføre nødvendige tiltak for å forebygge destruksjon av usolgte varer. Destruksjon omfatter i denne sammenhengen blant annet materialgjenvinning og forbrenning. Forberedelse til ombruk er ikke betraktet som destruksjon[1]. Store markedsdeltakere pålegges åpenhet (transparens) om mengde, grunn til kassering, osv. Informasjon skal publiseres årlig på hjemmesiden til den markedsdeltakeren. Denne plikten vil gjelde for mellomstore bedrifter seks år etter ikrafttredelsen av forordningen. Gjennomføringsrettsakter vil presisere detaljer og format for offentliggjøring av informasjonen.

For det andre innføres et forbud mot å destruere usolgte tekstiler (klær, fottøy og accessoirer). Forbudet følger direkte av forordningen og vil i første omgang gjelde de største virksomhetene i bransjen og inntrer to år etter ikrafttreden av forordningen. Etter seks år inntrer forbudet for mellomstore bedrifter. Dette forbudet vil i utgangspunktet ikke gjelde for mikrobedrifter og små bedrifter, men kan utvides hvis det viser seg til å være nødvendig. Det skal vedtas en delegert rettsakt som vil fastsette enkelte unntak fra destruksjonsforbudet for usolgte tekstiler. Europakommisjonen vil kunne vedta delegerte rettsakter for å forby destruksjon av andre utvalgte produkter etter en beslutningsprosess som er fastlagt i forordningen. Hvilke andre produktgrupper som Europakommisjonen eventuelt vurderer å innføre et destruksjonsforbud for, vil være inkludert i den flerårige arbeidsplanen.

Tilsyn og kontroll

Reglene om tilsyn i økodesignforordningen  bygger på regler om markedstilsyn og produktsamsvar og innfører noen mer spesifikke krav. I den nasjonale strategien som markedstilsynsforordningen pålegger, skal det være et kapittel dedikert til økodesignforordningen med blant annet hvilke produkter eller krav som er prioritert for tilsyn og med tilhørende planlagte tilsynsaktiviteter. Tilsynsmyndighetene skal oppgi informasjon om sanksjoner ilagt i forbindelse med manglende etterlevelse av forordningen i informasjons- og kommunikasjonssystemet ICSMS. Gruppen for markedsovervåkningsmyndigheter på området (administrative cooperation group, "ADCO") skal møtes regelmessig og identifisere felles prioriteringer for medlemslandenes tilsynsstrategier eller prioriteringer for EUs støtte, i form av for eksempel felles opplæringsprogram for tilsynsmyndigheter eller felles retningslinjer for anvendelse og håndhevelse av økodesignkravene. I tillegg til markedstilsynet i nasjonalstatene skal det bygges opp et felleseuropeisk system for digitalisert grensekontroll basert på digitale produktpass.

Grønne offentlige anskaffelser

Økodesignforordningen åpner for at Europakommisjonen kan vedta gjennomføringsrettsakter som inneholder obligatoriske minimumskrav for grønne offentlige anskaffelser for kjøp av produkter dekket av delegerte rettsakter under økodesignforordningen. Forordningen regulerer anskaffelser over terskelverdi, dvs. anskaffelser som er regulert av anskaffelsesdirektivene. Minimumskrav kan settes for produkter omfattet av forordningen, anskaffelser av bygg- og anleggsarbeider eller tjenester hvor disse produktene er brukt i aktiviteter som er gjenstanden for anskaffelsene. Minimumskrav skal fremme økt tilbud og etterspørsel etter bærekraftige produkter vurdert opp mot hensynet til verdien og størrelsen til den offentlige kontrakten, økonomisk gjennomføringsbarhet for oppdragsgiverne til å kjøpe bærekraftige produkter uten uforholdsmessige store kostnader. Disse obligatoriske minimumskravene vil være basert på de beste ytelsesnivåene for produktene omfattet av den relevante produktspesifikke rettsakten. Det fremgår av økodesignforordningen at minimumskravene kan være i form av obligatoriske tekniske spesifikasjoner, tildelingskriterier eller kontraktsvilkår om gjennomføring eller mål. Det er foreslått at Europakommisjonen kan fastsette minimumsvekting på 15-30 prosent der det er relevant.

Erstatning til forbruker

Dersom et produkt ikke oppfyller økodesignkravene fastsatt i delegerte rettsakter, skal produsenten (importør eller representant for produsenten dersom produsenten ikke er etablert i EØS) være ansvarlig for skade som forbrukeren pådrar seg.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Forordningen er vurdert som EØS-relevant. Når forordningen blir innlemmet i EØS-avtalen, må den gjennomføres i norsk rett. I dag er økodesigndirektivet gjennomført i økodesignforskriften som Energidepartementet forvalter, med hjemmel i produktkontrolloven og lov 25. juni 2024 nr. 69 om bærekraftige produkter og verdikjeder (bærekraftige produkter-loven). I tillegg til krav til energieffektivitet vil det gjennom underliggende rettsakter til økodesignforordningen komme flere nye typer krav til ressurseffektivitet, bærekraft mv.

Økodesignforordningen vil gjennomføres i norsk rett ved endringer i lov 25. juni 2024 nr. 69 lov om bærekraftige produkter og verdikjeder (bærekraftige produkter-loven). Forslag om å gjennomføre økodesignforordningen på lovs nivå har vært på høring i forbindelse med høring av forslaget til lov om bærekraftige produkter og verdikjeder (bærekraftige produkter-loven).  Når økodesignforordningen er innlemmet i EØS-avtalen, vil regjeringen fremme en proposisjon til Stortinget om endring av bærekraftige-produkter-loven.  

Økodesignforordningen vil oppheve økodesigndirektivet, med noen unntak. I henhold til overgangsbestemmelsene i økodesignforordningen skal deler av økodesigndirektivet fortsatt gjelde for produkter regulert av allerede gjennomførte produktspesifikke rettsakter vedtatt med hjemmel i direktivet. Overgangsordningene er dels tidsbegrenset, dels gjelder de til de produktspesifikke rettsaktene oppheves eller erklæres foreldet.

Under økodesignforordningen vil produktspesifikke krav fastsettes i delegerte rettsakter som vedtas av Europakommisjonen etter konsultasjon med medlemslandene og andre interessenter. Disse rettsaktene vil gjennomføres i norsk regelverk som forskrifter under bærekraftige produkter-loven, forutsatt at rettsaktene innlemmes i EØS-avtalen. Det vises imidlertid til omtale under punkt 6.8.5 til Prop. 69 LS (2023-2024) om at kravene til økodesign vil komme i tillegg til og ikke til erstatning for, spesialregelverk for aktuelle produkter (som for eksempel plantevernmidler og gjødsel). Særlovgivning om for eksempel plantevernmidler går foran på sine områder så langt de rekker.

 Økonomiske og administrative konsekvenser

Økodesignforordningen er på et overordnet nivå og de fleste konkrete kravene til økodesign kommer først når produkter eller produktgrupper blir regulert i underliggende rettsakter. Forordningen vil derfor i seg selv i hovedsak ikke føre til hverken nevneverdige klima- eller miljøkonsekvenser, eller økonomiske og administrative konsekvenser for næringslivet, forbrukerne eller forvaltningen. Klima- og miljøkonsekvenser og kostnader vil komme som følge av de underliggende rettsaktene som etter hvert blir vedtatt.

Forordningens direkte forbud mot destruksjon av usolgte tekstiler (klær og fottøy mv.) vil ha en direkte kostnad for de virksomhetene som blir omfattet av forbudet. Det samme vil den generelle plikten i forordningen om å publisere informasjon om kassering av usolgte varer. Dette kan bidra til redusert unødig produksjon i tekstilbransjen, i tillegg til å redusere avfallsmengdene, og dermed bidra til positive klima- og miljøeffekter.

Det er ikke mulig å kvantifisere økonomiske og administrative kostnader av fremtidige rettsakter om økodesign. For næringslivet kan det være økte produksjonskostnader og kostnader knyttet til rapportering og dokumentasjon i forbindelse med bruk av digitale produktpass. Samtidig kan næringslivet få fordelen av økt konkurransekraft på eksportmarkeder.. For forbrukerne kan det være at mange produkter kan bli dyrere i innkjøp, men med lengre levetid, er enklere å reparere og har lavere strømforbruk, og dermed blir billigere i bruk over livsløpet. Felles regelverk vil gjøre det enklere for næringsdrivende som opererer på det indre markedet å dokumentere bærekraftsegenskaper og konkurrere på like vilkår som ellers i EU/EØS, noe som er sentralt for norsk næringsliv. Utvikling av nye økodesignkrav kan gi bedre markedsbetingelser for de som kan levere på høye bærekraftsstandarder, styrke rammebetingelsene for gjenvinningsindustrien, og gi næringslivet generelt tilgang på produkter av bedre kvalitet i markedene og tilgang til pålitelig, relevant og tilgjengelig informasjon om produktenes egenskaper.

Økodesignkrav vil gi private forbrukere tilgang på produkter som har bedre kvalitet og lettere kan repareres. Det vil forenkle hverdagen og styrke forbrukernes bidrag til grønn omstilling.

For myndighetene vil det også komme noen administrative kostnader til gjennomføring av regelverk, veiledning til næringslivet og oppfølging av regelverk gjennom tilsyn. Tilsynsmyndighetene og tollmyndighetene vil også få kostnader knyttet til digitalisering.

Konsekvenser av de kommende rettsaktene vil bli vurdert i EØS-notat for de enkelte rettsaktene etter hvert som disse kommer, og vil også inngå i høring av forslag til norsk gjennomføring av disse rettsaktene. 

Sakkyndige instansers merknader

Miljødirektoratet sendte på oppdrag fra Klima og miljødepartementet Europakommisjonens initiativ for å gjøre bærekraftige produkter til normen, inkludert forslaget til ny økodesignforordning, på høring med frist for innspill 18. mai 2022. Høringsinnspillene finnes på Miljødirektoratets høringssider. De aller fleste aktørene, herunder Avfall Norge, Miljømerking Norge, Naturvernforbundet, Norsk Industri og Oslo kommune var positive til EU-kommisjonens forslag som bidrar til lengre levetid, ombruk og materialgjenvinning av produkter.

Miljødirektoratet sendte også innspill til Kommisjonens høring av initiativet om å gjøre bærekraftige produkter til normen 22. juni 2022, og til Kommisjonens høring om prioriteringer under ny økodesignforordning i EU 12. mai 2023.

EUs initiativ for å gjøre bærekraftige produkter til normen, inkl. forslaget til ny økodesignforordning ble presentert på EØS-referansegruppemøte for miljø i Klima- og miljødepartementet 22. juni 2022. En rekke aktører fra norsk næringsliv, organisasjoner mv. deltok på møtet. Aktørene som deltok på møtet, var i all hovedsak positive til forslaget.

Forslaget til rettsakt ble forelagt spesialutvalget for miljø ved skriftlig prosedyre 25. november 2022. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Klima og miljødepartementet sendte forslag til lov om bærekraftige produkter og verdikjeder på høring med frist 1. oktober 2023. Flere aktører har påpekt viktigheten av informasjon om kommende regelverk og mulighet for involvering.

Oppdatert EØS-notat ble sendt på skriftlig prosedyre til spesialutvalget for miljø (18.4.24 - 25.4.24). Det fremkom ingen merknader til EØS-notatet.

Oppdatert EØS-notat ble behandlet ved skriftlig prosedyre (25.10.24 - 8.11.24) i spesialutvalget for miljø. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

[1] Destruksjon er i økodesignforordningen artikkel 2 punkt 34 definert som forsettlig beskadigelse eller kassering av et produkt som avfall med unntak av kassering som utelukkende har til formål å levere det kasserte produktet til forberedelse til ombruk, herunder istandsettelse eller refabrikasjon.

Vurdering

Formålet til Økodesignforordningen er å forbedre den miljømessige bærekraften til produkter, å sikre fritt varebytte for disse produktene i det indre markedet, og å fremme et mer effektivt fungerende indre marked for omstilling til sirkulær økonomi. Forordningen er hjemlet i Traktat om den Europeiske Unions virkemåte (TEUV) artikkel 114 om det indre markedet. Forordningen er dermed knyttet til det indre markedet og fritt varebytte, som er i kjernen av EØS-avtalen. Den erstatter økodesigndirektivet, som også er hjemlet i TEUV artikkel 114, og som er en del av EØS-avtalen. Økodesignforordningen vurderes derfor som EØS-relevant og akseptabel med tilpasninger. Tilpasninger vil primært gjelde forordningens henvisninger til regelverk som ikke er tatt inn i EØS-avtalen, og hvilke oppgaver EFTAs overvåkingsorgan (ESA) skal ivareta. Det må også vurderes behov for tilpasninger til forordningens krav om tollkontroll knyttet til produktpasset. Gjennomføringen av rettsakten krever lovvedtak og Stortingets samtykke er påkrevd. Regjeringen vil fremme en proposisjon for Stortinget om gjennomføring av økodesignforordningen i bærekraftige produkter-loven, og samtykke til innlemmelse av økodesignforordningen i EØS-avtalen.

Norge har arbeidet for og er positiv til at flere produktgrupper og -egenskaper inkluderes i økodesignregelverket. Norge støtter at det stilles krav for å fremme bærekraftige produkter, herunder at det stilles krav for å fremme produkter som varer lenger, er lettere å reparere, å ombruke og materialgjenvinne, samt at det stilles krav til innhold av stoffer som gir grunn til bekymring og innføres innblandingskrav for bærekraftige sekundære råvarer som virkemidler for å styrke markedet for sekundære råvarer.

Norge støtter videre at det stilles krav for å gjøre det lettere å få tilgang til informasjon om bærekraftsaspekter ved produktene, for både private og profesjonelle aktører. Norge er også positive til digitalisering av dokumentasjon og informasjon, herunder utvikling av nye verktøy slik som digitale produktpass.

Forordningen er et overordnet rammeregelverk. Norge vil følge aktivt med på utformingen av delegerte rettsakter for spesifikke produkter og benytte seg av muligheten til å delta i ekspertgruppene som involveres i arbeidet med å utarbeide konkrete produktspesifikke regler.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 20

Status

Økodesignforordningen er datert 13. juni 2024 og trådte i kraft 18. juli 2024 i EU. Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-statene.